Om togulykka på Hjuksebø i 1950
Togulykka på Hjuksebø 15. november 1950 kravde 14 menneskeliv. 12-årige Sidsel Eilertsen mista både mor og far i den kraftige kollisjonen.
Nesten 67 år seinare sit den blide pensjonisten frå Kragerø og fortel om opplevinga si av den dramatiske haustdagen da fire godsvogner kolliderte m edden møt ande Sør landsekspressen. Ulykka skjedde rundt ein kilometer frå Holtsås stasjon.
Tannlege i Kragerø
Med i toget var 57 år gamle Edwin Buås Eilertsen frå Kragerø og kona Anjerd (40). Desse to foreldra til Sidsel mista båe livet i ulykka. Edwin omkom momentant og kona døydde etter få timar som følgje av dei alvorlege skadane.
Edwin sjølv var berre tre år gammal da faren hans, skipsførar Eilert Eilertsen, døydde. Familien flytta frå Kragerø til Oslo, og Edwin tok tannlegeutdanning. Etter ei kort tid i Finnmark kom han tilbake og opna tannlegepraksis i heimbyen i 1918, 25 år gamal.
I 1937 gifta han seg med Anjerd Hamran frå Flosta i Aust-Agder. Ho jobba som tannlegeassistent for bror sin, Harald Hamran, i Kragerø. Ekteparet fekk tre barn - Sidsel i 1938, Inger Marie i 1940 og Jan Edwin i 1942.
Skulle på kongress
Småbarnsforeldra skulle til tannlegekongress i Stockholm og tok Kragerøbanen til Neslandsvatn, der dei gjekk over på ekspressen.
I den fremste vogna på toget frå Kristiansand var det reservert 19 plassar for reisande frå denne stasjonen i Drangedal. Litt før klokka 10 drog toget frå Neslandsvatn. Rundt ein time seinare var den grufulle kollisjonen eit faktum.
Heime i Kragerø var det kontordama til faren som var barnevakt - det var fast praksis dei gongene ekteparet Eilertsen drog bort. Eldstedottera Sidsel skulle på songøving denne ettermiddagen.
Beskjed av veninnene
Som vanleg møtte ho ein veninnegjeng før øvinga. Sidsel Eilertsen fortel sjølv om det som hende vidare:
– Da eg kom bort til dei, fekk eg følgjande beskjed: «Mora og faren din er døde». Eg visste da ingen ting om ulykka og sprang tilbake til huset vårt.
– Nei da, det er ikkje sant, sa tante Svanhild som me kalla kontordama. Ho var informert, men kom i ein veldig vanskeleg situasjon - og ønskte ikkje å servere dødsbodskapen åleine.
– Eg gjekk på songøving, men skjøna etter kvart at noko var gale. Folk såg så rart på meg. Da eg kom heime etter øvinga var sokneprest Ivar Fougner og dei andre i familien der. Presten og kona var dei naeraste vennene til mor og far.
Veldig forvirrande
– Var det mykje gråt i heimen da du kom tilbake?
– Nei, men eg synest så veldig synd på dei to små syskena mine. Situasjonen var veldig forvirrande for oss barna.
– I tida etter ulykka opplevde eg at folk unngjekk meg på gata. Dei visste nok ikkje korleis eg tok det og korleis dei skulle oppføre seg, svarar Sidsel Eilertsen.
Ho hugsar svaert godt gravferda da dei tre syskena gjekk åleine opp kyrkjegolvet ikledd kvar si kåpe av kaninskinn. Dei naermaste åra budde dei foreldrelause barna hjå onkel og tante i Kragerø. Etter realskulen i heimbyen reiste Sidsel som 16-åring til Lillehammer, for å ta seg utdanning. Ho har jobba både som sekretaer og laerar i åra etterpå.
– Korleis har ulykka prega deg som menneske seinare?
– Det er vanskeleg å seie, men livet har gått bra. Eg er ikkje bitter, det blei vel gjort ein feil ved sporskiftet, svarar Sidsel Eilertsen.
Store oppslag
Ulykka skapte naturleg nok store avisoppslag alt frå fyrste dag - deriblant her i Varden. Togkollisjonen skjedde rett ved Kleivrud gard i Sauherad, som vart ei n base for både redningsarbeid a rar og media.
Anna Kleivrud var ei av dei som høyrde kvininga frå bremsane på ekspressen. Ho fortalde følgjande til Varden dagen etter ulykka: «Vi hørte beskjeden om ulykken bli gitt. Det var stille, dødsens stille de første minuttene etter at dette var hendt. Men så kom skrikene. De var hjerteskjaerende. Så fryktelige at jeg aldri kommer til å glemme den. Og vi kunne lite eller ingen ting gjøre. Alt var bare forvridd jern og stålmasser som vi ikke klarte å trenge oss gjennom for å befri dem som lå der inneklemt. Skrikene var så grusomme at vi måtte flykte i hus. Vi orket ikke å høre på dem».
Det vart ein storstilt redningsaksjon der politi og mannskap frå ulike delar av Telemark deltok. Hydro på Notodden var sentral i bergingsarbeidet.
Dagen etter ulykka skreiv Dagbladet at katastrofen kunne vore unngått. Avisa synest det var uforståeleg at det ikkje fanst samband mellom stasjonane og toget, og skreiv rett ut at ulykka kunne vore forhindra dersom NSB hadde hatt eit brukbart radiosystem.
Alt var bare forvridd jern og stålmasser som vi ikke klarte å trenge oss g jennom for å befri dem som lå der inneklemt. Anne Kleivrud, vitne til ulykka
Ein ekspert uttala til avisa at eit slikt system kosta 6.000 kroner.
Jakt på syndebukkar
NSB derimot sette raskt fokus på sine eigne tilsette. Jakta på syndebukkar var i gang. To dagar etter ulykka skreiv Varden at den skuldast feil av personalet på Hjuksebø stasjon.
Sporskiftaren som var på jobb denne skjebnesvangre dagen kom raskt i søkelyset til NSB og politiet. Sørlands-ekspressen var ni minutt forsinka, og den tida nytta han til å bytte spor for godsvognene.
Ifølgje boka «Hjuksebø 1950», ført i pennen av lokalhistorikarane Ingvar Skobba og Halvor Kleppen, går det fram at det var heilt vanleg å utnytte tida slik. Det fatale var at godsvogene ikkje var kopla saman. Dei kom i drift og susa ned bakkane frå Hjuksebø mot sporskiftaren og den møtande Sørlandsekspressen.
– Leiinga i NSB venta ikkje mange dagane med å leggje ansvaret på ein mann. Med jamne lekkasjar frå politiet på Notodden, godt sekundert av NSBs distriktskontor i Drammen, kom setninga «menneskelig svikt» stadig oftare i avisene.
For den 38 år gamle sporskiftaren vert livet brått snudd om. Han fekk eit alvorleg sjokk og psykisk samanbrot på ulykkesstaden og måtte avhøyrast heime. Skiftformannen var sundriven av skuldkjensle og ferdig med jobben som skifteformann i ung alder. Det var den same mannen som desperat, og med fare for eige liv, – prøvde å stoppe godsvognene ved å hoppe på dei i fart. I fyrste forsøk snubla han og på den andre vogna var det ikkje brems, går det fram av boka.
Fungerande stasjonsmeister Ole Rolf Sommer sprang ned til Haslekås og ringde til Holtsås stasjon, for å få stoppa ekspressen. Sommer fekk da vite at toget alt hadde passert denne stasjonen...
11. desember sender Notodden politikammer brev til statsadvokaten, der dei ber om at 38-åringen vert sikta. Ifølgje siktinga burde han ha forvissa seg om at godsvognene var kopla saman.
La bort saka
Jernbaneforbundet kjem etter kvart på banen. Dei støttar sporskiftaren og peikar på at det var for få folk på jobb på Hjuksebø. Dette gjer også inntrykk på statsadvokaten, som i brev til Riksadvokaten foreslår at saka blir lagt bort. Statsadvokaten meiner at 38-åringen burde sjekka at koplinga var i orden, men peikar på at ved denne ulykka var det ei rad av uheldige samantreff. Riksadvokaten støtta dette.
NSB gav seg ikkje, ifølgje nemnde bok, og 27. juni 1951 vedtok fleirtalet i distriktskollegiet i Drammen at sporskiftaren skulle overførast til stasjonsbetent utan sikkerheitsteneste. Representanten for dei tilsette kjempa mot avgjerda. Vedkomande viste til at reglementet ikkje slo fast at mannen var skifteleiar, men den tillitsvalde kom i mindretal.
Ifølgje boka til Skobba og Kleppen prøva sporskiftaren å få livet på rett kjøl igjen. Han beit i seg vedtaket frå Drammen, og bad i juli 1951 om å sleppe sikkerheitsteneste, for å bli flytta til Notodden stasjon. Slik blei det. NSB tapte straffesaka mot mannen, men tre år seinare gjentok leiinga i statsbanane: «Hvis reglement og instruks hadde vaert fulgt, ville ulykken ved Hjuksebø aldri hadde inntruffet.» Dermed sat sporskiftaren framleis i gapestokken, trass i frifinninga. Det er skrive seinare at han var både bitter og merka av ulykka for resten av livet.