Journalistenes SVpreferanse har vaert synkende, men er fortsatt oppsiktsvekkende høy

Hvorfor tapte Arbeiderpartiet valget? Nokså mange stiller dette spørsmålet i disse dager. Naturlig nok. Nokså mange mener å vite hvorfor. Hvilket jeg tror er bra. Det er både sunt og nødvendig å debattere hvorfor det gikk som det gikk. Både med Ap og andre. Allerede før valget begynte forklaringene å komme. Også i denne spalten. Det handler om alt fra feil strategi, konjunkturer som peker «feil vei», ledelsen i partiet og nokså mye annet. Det er imidlertid ett punkt som går forbausende ofte igjen nå som valget er over, gjennomført og Ap tøffer ut av stasjonen på selvransakelsens tog. Dette ene momentet er både finurlig og noe overraskende: Mediene.

«Arbeiderpartiet fikk media mot seg,» skriver en Facebook-venn (som er Ap-mann) i sin analyse. Han viser til at dårlige meningsmålinger, som tross alt viste flertall for regjeringsskifte, førte til en omfattende omtale av et Arbeiderparti i krise. Det hele «skapte en negativ stemning rundt partiet som var utrolig vanskelig å snu». En annen Ap-mann i Facebook-strømmen min slo forleden dag fast at han hadde valgt «å blokkere Nettavisen på FB» etter «en lang og hensynsløs valgkamp mot Støre og Ap fra Nettavisen og dens redaktør Gunnar Stavrum». Noe han oppfordret andre til å gjøre. «Ikke glem Dagens Naeringsliv også,» påpekte en av de første kommentarene på diskusjonstråden.

Tidligere Ap-leder og statsminister Thorbjørn Jagland peker på «alle sakene mot Aps leder som plutselig dukket opp i valgkampen», samtidig som han påpeker at «hvis det er slik at mediehus kjente til disse sakene lenge før valget, men ventet med å legge dem ut til valgkampen, blir det en direkte intervensjon i valget og et demokratisk problem». En slik ordbruk er ganske frisk fra Europarådets generalsekretaer. Som selv passer på å påpeke at han er «den øverste leder for alle institusjonene under Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen». Som naturligvis betyr at han ikke bare er en tidligere Ap-leder og statsminister. Men han «arbeider mye med mediespørsmål» og påpeker at «angrep på mediefriheten fra myndigheter er en av vår største bekymringer», men at «falske nyheter, vridde reportasjer, og politisk beregnede reportasjer bekymrer oss også veldig mye». Jeg håper ikke Jagland skrev disse linjene på togstasjonen hjemme i Strasbourg, all den tid Gare du Strasbourg er vakkert bygget inne i glass.

Kan vi finne svar på hvordan mediene dekker valgkamper? Utvilsomt. Statsviter Jesper Tangenes Baeverfjords masteroppgave fra 2013, som analyserer 395 aviskommentarer, fra 13 av de mest profilerte kommentatorene i seks av de største riksavisene i Norge – knyttet til stortingsvalgene i 2001, 2005, 2009 og 2013, viser at medienes kommentatorer i all hovedsak har en relativt nøytral tilnaerming til de ulike partiene. Med ett unntak: Frp blir oftere omtalt med negativt fortegn enn de andre partiene og at det derfor er «grunnlag for å hevde at kommentatorene omtaler partiene på en ubalansert måte,» skriver Baeverfjord. Undersøkelsen viser, blant annet at omtalen av SV var «kraftig overrepresentert», men også at «Frp fikk både en lavere andel spalteplass enn det partiets størrelse skulle tilsi, samtidig som partiet hadde den klart laveste opinionsbalansen,» konkluderer han. Høyre fikk også sin dose kritikk, og Baeverfjord påpeker at resultatene i undersøkelsen viser at «partier fra høyresiden får mindre omtale, og at den omtalen de får er mer negativ enn for partiene på venstresiden».

I sin masteroppgave om mediedekningen av stortingsvalgkampen i 2013, som undersøker de sju største abonnements- og løssalgsavisene i landet, har Thea Bakke Husom funnet at Ap, H og Frp alle får – relativt sett – mindre omtale enn valgoppslutningen skulle tilsi, mens det motsatte er tilfelle for SV, Sp, Venstre, KrF, MDG og Rødt. Aller størst forskjell er det på SV, som fikk 4,1 prosent av velgernes stemmer, men 11,7 prosent av omtalen i avisene. Hvilket indikerer at mye omtale ikke nødvendigvis fører til et godt valgresultat, men man kan kanskje spørre seg om hvorfor journalistene er så opptatt av å skrive om SV.

Nylig avdøde Frank Aarebrots årlige undersøkelse om hvordan norske journalister stemmer, kan gi noen svar. I 2005 svarte 32(!) prosent av de spurte journalistene at de ville stemme SV. Hvilket ville ha gjort SV til landets nest største parti, kun ett prosentpoeng bak Ap (SV fikk 8,8 prosent i valget, Ap fikk 32,7). Journalistenes SV-preferanse har vaert synkende siden, men er fortsatt oppsiktsvekkende høy: I år svarte 12,2 prosent av journalistene at de ville stemme SV. Det er mer enn dobbelt så høy oppslutning som i befolkningen totalt sett. I den samme undersøkelsen sier 3,6 prosent av journalistene at de stemmer Frp. Det er faktisk mer enn dobbelt så høy andel som året før (1,4 prosent). Dette er forholdsvis ellevilt. Bare for å toppe det: 8,3 prosent av journalistene sier at de ville ha stemt Rødt. Altså godt over dobbelt så mange som stemmer på et revolusjonaert, sosialistisk og marxistisk parti som vil totalforandre hvordan dette landet styres – enn som stemmer på det ene av regjeringens to partier. Jeg legger meg ikke opp i hva journalister stemmer, men jeg er nokså sikker på at dette utgjør et langt større demokratisk problem enn at Støre ble ufordelaktig omtalt i noen saker.

En generell tone etter årets valgkamp synes å vaere at mediene har vaert a) for lite opptatt av sakene og for mye opptatt av spillet og b) at «alt» har dreid seg om meningsmålinger. Det siste først: Analysebyrået Retriever har sett naermere på dekningen av årets valgkamp, og sammenlignet den med valgkampen foran forrige stortingsvalg. Svaret er rimelig entydig: Det var betydelig faerre «meningsmålingssaker» i år, sammenlignet med 2013-valgkampen. Begrepene «meningsmåling» og «partibarometer» ble brukt 4000 ganger mer for fire år siden. Jussprofessor Johan Giertsen i nettstedet pollofpolls.no, som samler meningsmålinger, sier til NRK at det har vaert faerre målinger i år.

Jesper Tangenes Baeverfjords masteroppgave har også undersøkt om aviskommentatorene skriver om spill eller substans (altså saker) i politikken. Hovedfunnet er at det er en liten overvekt av spill (57 mot 43 prosent), og at denne fordelingen var nokså stabil i de fire valgkampene, men at andelen kommentarer med spillfokus var mindre i de to siste valgkampene: «Kommentatorene har sakte flyttet fokuset mot politikkens substans ved de siste to valgene. Dette er interessant da et av de sterkeste argumentene kommentatorenes kritikere har hatt er påstanden om at de stadig skriver mer om ’spill og spetakkel’», kommenterer Baeverfjord. I Thea Bakke Husoms masteroppgave, om 2013-valgkampen, er sammendraget slik:

«Resultatene [av undersøkelsen] tyder på at norske aviser er bedre enn sitt rykte, og at utviklingen ser ut til å gå i retning av mer informasjonsrik formidling av politikk. Det er imidlertid klare forskjeller mellom avisene, og abonnementsavisene bidrar med et bedre informasjonsgrunnlag enn løssalgsavisene. Samtidig leses løssalgsavisene av mange velgere. Avisredaksjonene har fortsatt den regisserende rollen og dagsordenmakt, men det kan se ut til at det er et økt fokus på politisk substans, og mindre på spill og sensasjon i spesielt region- og abonnementsavisene. Alt i alt ser det derfor ut til at avisene, som tradisjonelt nyhetsmedium, fungerer som informerende regissører av politiske synspunkt og alternativer.»

Ikke veldig mye av dette belyser årets valgkamp. Men er det grunn til å tro at denne valgkampen avviker radikalt fra trendene, trekkene og utviklingen i de foregående årene? Det tror jeg ikke, men vi må selvsagt ønske seriøse undersøkelser og forskning på dette velkommen.

Vi er godt vant til at Frp skyter på mediene. Med god grunn, sannsynligvis. At det nå kommer fra Ap, kan vi sikkert skrive på kontoen for frustrasjon, men det er spesielt at det antar naer konspiratoriske former fra toppfolk som Jagland. Det har utvilsomt vaert rettet betydelig oppmerksomhet mot Jonas Gahr Støre som person. Jeg kan både forstå og til dels vaere enig i at ikke alle sakene om hans ikke-politiske gjøren og laden har vaert innertiere, men om man har seriøse statsministerambisjoner må man forvente at mediene finner fram lommelyktene. Det skulle bare mangle. Det skal også sies at Støre har svart voksent for seg når han er blitt spurt om dette. Da Ap-nestleder Trond Giske tirsdag ble utfordret av Dagens Naeringsliv om på hva som gikk galt for Ap, svarte han (blant annet) dette: – Jeg tror veldig ofte politikk har med politikk å gjøre. Og det er ofte undervurdert som analyseverktøy.

Jeg tror han er inne på noe vesentlig.

God helg, Telemark!