Det blir dessverre ingen dugnad
Enkelte skuffelser må man bare prøve å kjempe seg gjennom. Som for eksempel når dagens post fra borettslagets øvrighet ligger i postkassa. Det flotte med boligkompleksets mest betrodde menn og kvinner er at de fortsatt sverger til papir når viktig informasjon skal deles ut. Denne gangen inneholdt ikke brevet uhemmet skryt om trappevask eller gode tilbakemeldinger på innvånernes parkeringsvaner. Derimot handlet det om at høstens dugnad ikke blir noe av, i henhold til vedtak i styret. Laget vårt er rett og slett så fjongt og nystrøket at det ikke er nødvendig å ta det skippertaket vi som har stiftet bo i denne maurtua har sett fram til såpass lenge. Dermed går man også glipp av den gode serveringen som kommer i kjølvannet av en skikkelig arbeidsøkt med rive og hekksaks. Pizzabilen pleier å vaere så tungt lastet med biff, kjøttdeig og løk at den så vidt kommer opp bakken. Men dette er en skuffelse vi på sikt skal klare å komme over. Det er ingen menneskerett å bedrive dugnad. Det har vi for- stått nå. Mange av oss har tatt denne høytidsstunden som en selvfølge. Spesielt såpass kort tid etter valget hadde det vaert hyggelig å kjenne eimen av Gerhardsentiden. For det er ikke så mye av valgresultatet som minner om de dager da det nesten bare var ett parti å snakke om. Vi får smøre oss med tålmodighet. Tross alt er det bare et halvt års tid til våren, da det atter lauas i li, og styringsmaktene i borettslaget kan innkalle til dugnad. For to avlysninger på rad vil ikke bli akseptert. Tross alt har man bodd her en stund, og det forventes av det minst blir en dugnad i året. Trappevasken, derimot, den svikter aldri. I henhold til oppsatt og revidert turnus skal trinnene reingjøres hver uke, men oftere er også lov. Minst.