Hvorfor Gahr Støre mislyktes
Så glapp det likevel for Jonas Gahr Støre. Men ikke før i siste liten. Han var i ferd med å gripe armlenet på statsministerstolen da han plutselig snublet. De mange avsløringene av vår hjemlige politikks kameleon ble avgjørende for at mange av hans tilhengere byttet ståsted.
Kameleonen skifter farge etter omgivelsene, akkurat som Gahr Støre gjorde fra Høyre til Ap, i håp om ikke å bli oppdaget og avslørt. Men det ble han til gagns, takket vaere medienes halstarrighet da de fikk teften av noe helt annet enn statsministerkandidaten ga seg ut for. Han iførte seg i ren taktikk Arbeiderpartiets kledebon. Kamuflasjen virket perfekt lenge, men da den ble fjernet plagg for plagg, trådte det fram en skikkelse med steinrike kapitalisters lite tiltrekkende kjennetegn.
Først og fremst evnen og glupskheten til å fylle pengekisten med enda mer verdier. Den ble stadig tyngre, også etter at Gahr Støre meldte seg på i statsminister-racet. Til slutt ble den for tung å slepe på, og fordi han ikke ville slippe taket trakk den ham ned.
På scenen, der alle kunne iaktta ham, opptrådte han alltid med bravur og framførte arbeiderpartipolitikk på prikkfri måte. Men når han gjemte seg i kulissene hvor ingen så hva han syslet med, gikk han inn i høyrefolks forterpete, tradisjonelle rolle. Det vil si berikelse av egen person, sågar på kritikkverdig vis. Spesielt i relasjon til Arbeiderpartiet og fagbevegelsens henstillinger om å droppe investeringer som profitterer på uryddige forhold i arbeidslivet, for ikke å snakke om å satse penger på dulgte selskapers produksjon av atomvåpen og krigsmidler.
Hadde Gahr Støre hatt forstandige rådgivere, burde han fått hint om å kvitte seg med den belastende pengekisten, og i stedet konsentrere seg fullt og helt om politikken. Gjorde han det i god tid før hans økonomiske krumspring kom for en dag, og forkynte at rikdommene hans skulle brukes på opprettelsen av legater og fonds til beste for allmennheten, ville han blitt båret på gullstol til statsministerboligen av gamle og ikke minst nye skarer av tilhengere.
Riktignok ville det sterkt svekke hans finansielle status. Til gjengjeld ville hans politiske kapital gå til himmels. Samtidig kunne han slenge på en ytring om at statsministeravlønningen på halvannen million kroner var så bra at den ga økonomisk holden og bekymringsfri tilvaerelse.
Detharheller ikke styrket tilliten når han hevder at Høyre betyr øket forskjell mellom rik og fattig, når han selv er et iøynefallende bevis på at også i Arbeiderpartiet forholder det seg nettopp slik. Advarselen klinger hult og lite troverdig når den framsettes av en multimillionaer og Stortingets rikeste person.
Gahr Støre kunne med relativt enkle, men riktignok dyre, grep sikret seg en evig og beundringsverdig plass i landets politiske historie. Nå blir han neppe annet en liten fotnote.