Hvor­for Gahr Stø­re mis­lyk­tes

Varden - - MENINGER - Trond An­der­sen Ski­en

Så glapp det li­ke­vel for Jo­nas Gahr Stø­re. Men ikke før i sis­te li­ten. Han var i ferd med å gri­pe arm­le­net på stats­mi­nis­ter­sto­len da han plut­se­lig snub­let. De man­ge av­slø­rin­ge­ne av vår hjem­li­ge po­li­tikks ka­me­le­on ble av­gjø­ren­de for at man­ge av hans til­hen­ge­re byt­tet stå­sted.

Ka­me­le­onen skif­ter far­ge etter om­gi­vel­se­ne, ak­ku­rat som Gahr Stø­re gjor­de fra Høy­re til Ap, i håp om ikke å bli opp­da­get og av­slørt. Men det ble han til gagns, tak­ket va­ere medie­nes hals­tar­rig­het da de fikk tef­ten av noe helt an­net enn stats­mi­nis­ter­kan­di­da­ten ga seg ut for. Han ifør­te seg i ren tak­tikk Ar­bei­der­par­ti­ets kle­de­bon. Ka­mu­fla­sjen vir­ket per­fekt len­ge, men da den ble fjer­net plagg for plagg, tråd­te det fram en skik­kel­se med stein­rike ka­pi­ta­lis­ters lite til­trek­ken­de kjenne­tegn.

Først og fremst ev­nen og glupsk­he­ten til å fyl­le penge­kis­ten med enda mer ver­di­er. Den ble sta­dig tyng­re, også etter at Gahr Stø­re meld­te seg på i stats­mi­nis­ter-ra­cet. Til slutt ble den for tung å sle­pe på, og for­di han ikke vil­le slip­pe ta­ket trakk den ham ned.

På sce­nen, der alle kun­ne iakt­ta ham, opp­tråd­te han all­tid med bra­vur og fram­før­te ar­bei­der­parti­po­li­tikk på prikk­fri måte. Men når han gjem­te seg i ku­lis­se­ne hvor in­gen så hva han sys­let med, gikk han inn i høyre­fol­ks for­ter­pe­te, tra­di­sjo­nel­le rol­le. Det vil si be­ri­kel­se av egen per­son, så­gar på kri­tikk­ver­dig vis. Spe­si­elt i re­la­sjon til Ar­bei­der­par­ti­et og fag­be­ve­gel­sens hen­stil­lin­ger om å drop­pe in­ves­te­rin­ger som pro­fit­te­rer på uryd­di­ge for­hold i ar­beids­li­vet, for ikke å snak­ke om å sat­se pen­ger på dulg­te sel­ska­pers pro­duk­sjon av atom­vå­pen og krigs­mid­ler.

Had­de Gahr Stø­re hatt for­stan­di­ge råd­gi­ve­re, bur­de han fått hint om å kvit­te seg med den be­las­ten­de penge­kis­ten, og i ste­det kon­sen­tre­re seg fullt og helt om po­li­tik­ken. Gjor­de han det i god tid før hans øko­no­mis­ke krum­spring kom for en dag, og for­kyn­te at rik­dom­me­ne hans skul­le bru­kes på opp­ret­tel­sen av le­ga­ter og fonds til bes­te for all­menn­he­ten, vil­le han blitt bå­ret på gull­stol til stats­mi­nis­ter­bo­li­gen av gam­le og ikke minst nye ska­rer av til­hen­ge­re.

Rik­tig­nok vil­le det sterkt svek­ke hans fi­nan­si­el­le sta­tus. Til gjen­gjeld vil­le hans po­li­tis­ke ka­pi­tal gå til him­mels. Sam­ti­dig kun­ne han slen­ge på en yt­ring om at stats­mi­nis­ter­av­løn­nin­gen på halv­an­nen mil­lion kro­ner var så bra at den ga øko­no­misk hol­den og be­kym­rings­fri til­va­er­el­se.

Det­har­hel­ler ikke styr­ket til­li­ten når han hev­der at Høy­re be­tyr øket for­skjell mel­lom rik og fat­tig, når han selv er et iøyne­fal­len­de be­vis på at også i Ar­bei­der­par­ti­et for­hol­der det seg nett­opp slik. Ad­var­se­len klin­ger hult og lite tro­ver­dig når den fram­set­tes av en multi­mil­lio­na­er og Stor­tin­gets ri­kes­te per­son.

Gahr Stø­re kun­ne med re­la­tivt enk­le, men rik­tig­nok dyre, grep sik­ret seg en evig og be­und­rings­ver­dig plass i lan­dets po­li­tis­ke his­to­rie. Nå blir han nep­pe an­net en li­ten fot­no­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.