Problematiske utfordringer

Nå er det slutt på alle verdens problemer. Det kunne en kar som var innom redaksjonen fornøyd konstatere. Etter det jeg kan forstå var både faren for atomkrig og økende bensinpriser feid til side. Han sa at han skulle skrive noe om dette i avisa. Men jeg har i skrivende stund ikke sett noe ennå, så da knabber jeg den gode ideen. Midt i begeistringens rus over at kloden er blitt en perfekt brikke i universitetets jammerdal, er det vanskelig å få nok ro over seg til å forfatte denne epistelen ne- derst på side tre. Man er jo yr av glede. Egentlig er nyheten såpass god at den med fordel kunne vaert flyttet fram et par sider. Minst. For det heter nemlig ikke problemer lenger. Derimot står vi overfor en god del utfordringer, skal vi tro samfunnstopper. Til og med vanlige folk har nå begynt å prate i tåke tettere enn graut. Første gang jeg hørte noen snakke om «utfordringer på hjemmebane», trodde jeg egentlig det var en spøk, selv om krangel om oppvask og dolokk som står i giv akt selvsagt ikke er noe å kimse av. Som vår mann, altså han som var innom avisa, formulerte seg så blidt: Hurra, alle problemer er borte. Leve utfordringene! Han burde muligens dempe seg noen hakk, for det er fortsatt mange som mener det er et problem, det faktum at vi har en del utfordringer omkring hundelort samt hester som går på do der vi skal spasere og sykle. Derfor skal vi ikke overdrive graden av nyvunnen herlighet. Dessuten blir det en utfordring for Thorleif Vikre, dersom begrepet «problem» forsvinner. Han har i mange år stått oppført i telefonkatalogen med yrkestittelen «pro- blemløser.» Det blir ikke like fengende med «utfordringsløser.» Spesielt ikke for en meget durkdreven og fortsatt ung og lovende Frp-politiker. Men han løser nok den utfordringen, også.