Strategisvikt iAp-ei «distriktsulukke»
Det raudgrøne fleirtalet glapp kanskje fordi Ap og Sp ikkje ville ha med alle partia på venstresida i ei brei og tverrpolitisk koalisjonsregjering. MDG og Rødt kunne eventuelt ha sikra Støre statsministerstolen.
Ideologikollisjonen ville vore mindre i ei slik tverrpolitisk regjering enn den vil bli dersom KrF blir «tvinga» til å sitje i eller støtte ei regjering der Frp er med.
Det er synd at synet på noko så samfunnsgagnleg og solidarisk som folket sitt bidrag til fellesskapet som likeverdig fordelte skattar og avgifter skal vera i vegen for at landet kunne fått ei raudgrøn regjering.
Like paradoksalt er det at noko så miljø- og klimafiendtleg som oljeutvinning skulle bli Ap sin bane ved at partiet støytte frå seg MDG og Rødt, og at rovdyrsynet skulle bli Sp sitt hinder for å kome i regjeringsposisjon og få ein landbruksminister, som kanskje til og med kunne fått hand om rovviltforvaltninga, og som kunne få brynt seg på ein klima- og miljøvernminister frå MDG.
Nåvilme derimot få ei reprise, rett nok litt svekka, og eit framhald av ein politikk som ser det som sitt framste mål å endre store deler av samfunnsstrukturen frå små til store einingar på mange område.
Resultatet blir auka sentralisering og utarming av distrikta. Dette er alvorleg for det framste kjenneteiknet for Noreg – eit land der det bur folk dei fleste stader, til beste for reiselivsnaeringa og for baerekraftig bruk av dei naturressursane som bare fins i distrikta, og ikkje i byane.
Ei fjernstyring gjennom forvaltning av denne naturbruken frå store og sentrale einingar utan kompetanse, naturnaerleik og distriktskjensle vil føre til utarming og til det motsatte av baerekraftig utnytting og verdiskaping i Distrikts-Noreg.
Dei blå-blå vann stemmer gjennom populisme og ansvarsløyse i eit land som flyt over av velstand og overflod prega av ordtaket «mykje vil ha meir». Det vil seie meir avgifts- og skattelette og samtidig krav om meir og enda betre offentlege tenester som ikkje er eigna for privatisering og konkurranseutsetjing. Egoisme og grådigheit basert på eit ressursforbruk som sprenger baerekraftprinsippet om økologisk og økonomisk likevekt.
Nedturen let vente på seg, men blir meir smertefull etter som tida går, når han før eller seinare slaer inn med full tyngde. Ein skammens arv å gje dei som treng noko å leve av som kjem etter oss.