Droppet studiene for å følge drømmen
Nina Gromstad har alltid vaert introvert og har aldri identifisert seg med ordet artist. Likevel har hun livnaert seg som frilans musiker i 12 år og stått på scenen siden hun var lita.
I sommer har du kanskje sett henne synge lekende, svenske jazzviser på Parkjazz-konserten «Heia Sverige», som solist med Suoni eller på «Bye i parken».
Morokoret
Nina Gromstad er ofte å se på musikkscenene i Grenland. Hun var med å starte Tre sopranos, og hadde nylig vikarrolle i den populaere trioen.
Nå er hun i ferd med å planlegge sin tredje utgave av «Blå jul» -konserten, hvor hun selv er arrangør. I år skal de til Dalen i Tokke i tillegg til Stathelle kirke. Hun har noen nye planer for bandet Lush Life, og hun leder «Morokoret» bestående av alle 2. klassingene i Bamble. Det gjør hun i samarbeid med kulturskolen for 12. høst på rad.
– Det syns jeg er skikkelig stas. Det er både hyggelig og viktig at skolen satser på profesjonelle musikere i undervisninga. Jeg syns det ser litt mørkt ut av og til, og at det virker litt tilfeldig hvem som får ansvaret for den delen av opplaeringa. Jeg har sunget i to begravelser i dag og det er i sånne settinger man virkelig skjønner hvor viktig musikk er for folk. Det er sang og musikk vi tyr til i så mange avgjørende stunder i livet. Laerer ikke barna om den tradisjonen vi står i og kulturarven vår, blir vi fattigere, sier Gromstad engasjert.
Sang som 2-åring
Nina Gromstad vokste opp med mye levende musikk i hjemmet. Faren spilte all piano, trekkspill og i korps. Hun begynte å synge tidlig, allerede som to - tre åring, og folk utbrøt «Hun synger jo helt reint!». Som 8-9 åring begynte hun i kor, og da var det gjort. Det ballet på seg med soloer, og hun har minner av tanta som krøllet håret hennes og strikket fine kjoler til opptredene hennes. – Jeg har egentlig alltid vaert en beskjeden og introvert type, men man laerer seg å gå inn i en rolle, at det er en opptreden. Jeg husker det som litt ubehagelig også. Den der: «Syng for oss da, du som er så flink» var ikke alltid så gøy, sier hun, og legger til at hun tror flere i hennes bransje har det litt som henne.
Hoppet av studiene
Gromstad gikk musikklinja i Skien og tok grunnfag i musikk i Oslo etter videregående. Så tenkte hun imidlertid at hun måtte få seg en «ordentlig jobb».
– Jeg pleier å si at jeg er 95 prosent utdannet psykolog, men jeg fullførte ikke. Utkastet til hovedutgaven ligger i en skuff. For hvert semester kjente jeg at det ble mer og mer feil. Jeg kunne ikke sitte på et kontor med en klient og spørre «Hva er det du egentlig vil?» når jeg selv hadde lyst til å drive med musikk, forteller hun, og sier at hun aldri har har angret på avgjørelsen på å flytte hjem til Bamble og satse på musikken.
– Grunnen til at jeg tok utdannelsen bunner i at jeg hadde et klart inntrykk av at det er umulig å livnaere seg av å vaere sanger. I tillegg er det et ordentlig nåløye å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi, så jeg sluttet litt å tenke på hva jeg ville og var nok litt for flink pike. Noen mente hun var «gaeren» som hoppet av, og veilederen på instuttet begynte nesten å gråte da hun sa hun ikke kom til å levere noen oppgave. God støtte fant hun heldigvis hos sine naermeste.
– Det skal vaere sagt, det er utrolig nyttige fag og gode perspektiver å ta med seg videre.
Så over til en liten funfact om sangeren fra Bamble. – Jeg er nok den eneste som har plystra inn solo i det anerkjente jazzstudioet Rainbow Studio i Oslo, sier Gromstad og ler. Hun har blitt konfrontert med påstanden om at hun er usedvanlig dyktig til å plystre, men vil ikke helt gå med på det selv.
– Jeg har hatt plystresolo live med Lush Life med varierende hell, vil jeg si. Det er ikke alltid det klaffer.
I studio under innspilling av forrige Lush Life-album plystret hun spontant og for moro skyld. Bandkollegaene ble imidlertid svaert begeistret, og trudelutten ble med på plata.
Det er en forskjell på å imponere og berøre...
Kritisk til musikkbransjen
Gromstad har aldri identifisert seg med ordet artist, det er musiker hun er.
– Målet mitt er å berøre folk med musikken. Det er en forskjell på å imponere og berøre, mener jeg, sier hun, og har klar tale når hun begynner å snakke om den kommersielle musikkbransjen.
– Musikkbransjen er ikke enkel! Det er et så stort press på å vaere ung, vakker, fotogen og sexy. Det å vaere god til å synge er bare en liten brikke i det hele. Det provoserer meg. Jeg syns det er leit for de som har lyst til å nå ut med musikk i dag, som kjenner på at de må vaere alle disse tingene i tillegg, sier hun, og påpeker at hennes erfaring er at om man er god til å synge som 18-19-åring blir man bare bedre med årene og flere livserfaringer.
Musikkmiljøet hun er en del av i Grenland er hun imidlertid veldig fornøyd med. – Å vaere frilansmusiker kan jo vaere et litt ensomt yrke, men her føler jeg at jeg har mange gode kollegaer, sier hun.