Sentralisert distriktsutarming

Hovudtrenden i regjeringas framlegg til statsbudsjett for 2018 osar av fordelar for dei rikaste og deira bidrag til fellesskapet på bekostning av dei som har mindre, ved sida av satsing på sentrale strøk og tilsvarande nedprioritering av distriktssatsinga.

Konsekvensane av ein slik bruk av statlege «skattelettemidlar» fører til to alvorlege trekk i samfunnsutviklinga: Større sosiale og andre forskjellar i befolkninga og ei utarming av distrikts-Noreg. Det fyrste i stor grad som følgje av skatte- og avgiftslette-politikken, det andre på grunn av ein distrikts- og landbrukspolitikk som i alt for liten grad tilgodeser vilkåra for utnytting av naturressursar som jord og skog og andre fornybare ressursar som distrikta er rike på og som ikkje fins i byar og større tettstader.

I tillegg skjer regjeringa ned på ei rekke andre område som i fyrste rekke går ut over distrikta. Det gjeld tilskot til breiband, kutt i pressestøtta, mindre overføringar til Mattilsynet og Landbruksdirektoratet, auka eigedomsskatt på småkraftverk, auka moms på reiselivsnaeringa, inga auke i satsinga på friluftsliv for å spare helseutgifter, for å nemne nokre område. På toppen av dette blir grunnlaget for drift av dei mange friviljuge organisasjonane som landbruket og distrikta har store fordeler og nytte av rive bort ved at driftstilskot blir fjerna.

Det verkar som regjeringa tar alle budsjettmessige metodar i bruk som kan føre til stadig meir sentralisering og store einingar, og ei tilsvarande seigpining av distrikta og småskaladrift. Forklaringa på ein slik politikk er kanskje så enkel og paradoksal som at den store «kjøttvekta» som bestemmer i demokratiet er urban og distriktsfjern og befinn seg i byar milevis frå dei ressursrike og tynt befolka distrikta med tilsvarande lita «kjøttvekt».

På toppen av dette har bygdefolk som kjem på Stortinget og levd i Oslo ei stund lett for å gløyme staden dei kjem frå. Dei blir som mange andre dratt med i trenden av at det er in å vera urban, flytte frå bygd til by og bruke bygda bare som kjaerkomen feriestad. Dette er samfunnskrefter i ei utvikling som stadig utarmar Distrikts-Noreg.

Og denne trenden hjelper bevisst eller ubevisst regjeringa med å dra utviklinga i den retningen ho ønsker og som er peika på ovanfor. Alvoret i dette skjønar me fyrst den dagen me treng distrikta sine naturressursar for å overleve. Nokre av oss hugsar ennå den tida da byfolket kom i stride straumar til landsbygda for å hamstre mat til livets opphald. Det var den gongen verda rundt ikkje kunne brødfø oss. Har me nokon garanti for at ho vil kunne det i framtida? Vrådal, Miljøpartiet Dei Grøne