Boksamleren i Porsgrunn
Med sine 6.069 bind la han grunnlaget for landets aller eldste bibliotek og best besøkte kulturinstitusjon.
Porsgrunnsmannen Carl Deichman la grunnlaget for landets største bibliotek. Juvelen i samlingen han etterlot seg, er det bare to personer som har tilgang til.
Carl Deichman (1705-1780) vart ein pioner. Den 28. februar 1780 - mindre to månader før han døydde i heimen i Porsgrunn - skreiv han blant anna
dette i testamentet sitt: «Mine Bøger og Mineralier med videre, som findes anført i en av mig selv skrevet catalogo, og som befryktelig ej vilde udbringes til noget synderligt, naar de skulde saelges ved Auktion, skjenker ieg til et publik brug i Christiania».
Til nykjøp
– I tillegg følgde det med 2.000 riksdalar, der renta skulle gå til suppleringar og nye innkjøp. Deichman var ein ganske rik mann på denne tida, fortel redaksjonskonsulent Ole-Kristian Skimmeland ved Deichmanske bibliotek i Oslo.
Dermed la mannen, som vart fødd i Danmark, men som budde mange tiår i Porsgrunn, grunnlaget for Noregs største og eldste folkebibliotek. I dag består Deichmanske av eit hovudbibliotek i sentrum av hovudstaden og 18 filialar rundt om i Oslo.
Slik er samlinga
I fjor hadde biblioteket 2.467.859 fysiske besøk. Deichmanske er Norges mest besøkte kulturinstitusjon. I 2016 hadde biblioteket over 1,6 millionar utlån.
Ved årsskiftet bestod samlinga av 878.851 bøker, 51.228 filmar, 700 magasin- og avisabonnement og over 6.000 digitale magasin- og avisabonnement.
I 2020 skal mange av dei gamle bokskattane bli meir synlege. Da flyttar nemleg kulturinstitusjonen, som vart opna 12. januar 1785, inn i nye og meir tidsmessige lokale i Bjørvika i Oslo, ikkje så langt frå Operaen. Dette er eit prosjekt til naermare tre milliardar kroner.
Juvelen frå 1250
Carl Deichman samla bøker gjennom eit langt liv, men juvelen fekk han kloa i berre to år før han døydde. Det er «Aslak Bolts bibel» som ekspertane trur kan daterast til år 1250. Fyrste året ein høyrer om denne bibelen er i 1428 da Aslak Bolt vart utnemnd til erkebiskop i Nidaros. Det er landets eldste og einaste kyrkjelege bok, med handskrift frå mellomalderen.
Boka er så godt bevart at det er berre to personar i Deichman som har nøkkel til sikringsskået. Ikkje eingong biblioteksjef Knut Skansen har har fri tilgang til dette skattkammeret.
Ser ut som trykt
Den eine av dei to med nøkkel er nemnde redaksjonskonsulent Skimmeland. Han tek på seg kvite hanskar når han skal syne fram gullskatten for Varden. Den ligg trygt og brannsikkert plassert i ein safe.
Når han slår opp i bibelen, er skrifta så nydeleg at dei fleste nok vil oppfatte den som ei trykt bok. Ekspertane trur at den vart produsert i ein kommersiell, ikkje-geistleg skriveverkstad, kanskje i Paris.
Aslak Bolts bibel er 26 centimeter høg, 17 cm brei og åtte centimeter tjukk. Den er handskriven på kvitt kalveskinspergament. Bibelen har over 70 ornamentale (utsmykka) og figurrike initialar. Dagens innbinding er om lag 300 år gammal, altså mykje yngre enn sjølve Bibelen. Dei opphavlege permane vart blitt fjerna, ekspertane trur kanskje fordi dei var pryda med verdfulle metallbeslag.
Låg i veggen
Fyrste gong ein høyrer om denne Bibelen – som altså hamna hjå Porsgrunnsmannen – var i 1428. Bolt var da erkebiskop i Nidaros. Truleg vart den levert tilbake til erkebispesetet etter at Bolt døydde, men forsvann så i løpet av dei neste 100 åra. Den kan ha blitt gøymd i all hast i samband med reformasjonen, eller da nederlandske sjørøvarar plyndra kyrkja, trur ekspertane. I alle fall var den borte i om lag 200 år før Bibelen blei funnen i nordveggen på Nidarosdomen, av magister Hans Schanke i 1710. Bibelen var den gongen gøymd i eit hol i muren. Carl Deichman kjøpte Bibelen i 1778, to år før han døydde, for 40 riksdalar.
Det er også fleire andre skattar i den store samlinga til Deichman – deriblant ei bønnebok og ei messebok, båe frå 1519.
– Me reknar med at dette er landets eldste trykte bøker, sjølv om dei vart trykte i Paris og København. Grunnen til at dei blir rekna som Noregs to fyrste trykte bøker er at det var den norske erkebiskopen Erik Valkendorf som tok initiativ til trykkinga og betalte den, fortel redaksjonskonsulent Ole–Kristian Skimmeland.
Slik var han
Carl Deichman vart fødd i Viborg i Danmark. Det er litt uvisse om datoen, men ifølgje Deichmanbladet frå 1935, trur ein at han såg dagens lys 10, januar 1705. I 8-årsalderen kom han med foreldra sine til Oslo, der han fekk ei solid utdanning med heimelaerar. Han var son av biskop Deichman, som fekk sparken ved eit kongeskifte i 1730. Det førte da til at sonen Carl mista stillinga som kanselliråd ved Slottet, ein jobb han seinare fekk tilbake. Faren hadde landets største boksamling, og det var mange spekulasjonar på korleis han hadde tileigna seg delar av den. I gamle dokument er det nemnd at han «lånte» desse frå hovudgardar. Samlinga til biskopen vart sidan auksjonert bort, og det er ikkje klart kor mange bøker frå den som gjekk inn i samlinga til sonen Carl Deichman.
Carl vart rekna som «en av Norges edleste patrioter og laerdeste menn i det 18. århundrede» - så ryet hans var noko heilt anna enn faren sitt.
Han let etter seg mange skrifter som syner at har var kyndig i latin og i dei moderne hovudspråka fransk og tysk.
Carl Deichman studerte bergverk under eit fireårig opphald på Kongsberg, truleg frå 1722-1726. Dette året blei han tilsett ved hoffet som hoffjunker (adelsmann) og page (tenestemann) under kong Fredrik IV.
Sidan vart han av kong Christian VI utnemnd til kanselliråd og assessor (dommar) ved Overhoffretten i Christiania. Her blei han sitjande i fire år.
I 1732 korresponderte han med onkelen sin, admiral Evert Deichman, som heldt til i Wien. Nevøen ønskte å søke lukka i utlandet, men onkelen døydde same hausten. Familien arva 30.000 riksdalar etter han. Salet av boksamlinga til admiralen medførte vidare inntekter på meir enn 10.000 riksdalar.
I 1734 kjøpte Carl Deichmann Fossum jernverk i Skien saman med broren, kammerråd Vilhelm Deichman, og svogeren, kanselliråd Herman Løvenskiold. Brørne Deichman, som båe var ugifte heile livet, flytta til Fossum med mora. I 1739 overdrog brørne Fossum til svogeren, og flytta i staden til Bolvig verk som dei hadde kjøpt. Dei overførte sidan sine økonomiske interesser til andre eigedommar, deriblant Eidsfoss verk, sistnemnde frå 1753.
Det var gode tider for jernverka, så Carl Deichman hadde ein solid økonomi. Den vart nok ikkje dårlegare da brørne i 1761 fekk kongeleg privilegium på stålproduksjon i Noreg.
Overtok Tolbodøya
I 1742 kjøpte Carl Deichman ein gard på Tollbodøya i austre Porsgrunn, med løkker, sjøbod og lasteplassar. Hovudbygningen, truleg oppført i 1713 av tollkontrollør Anton Ulrich Rohde, vart av nevøen B.H. Løvenskiold karakterisert som «meget smukk». Der budde Carl Deichmann fram til han døydde 21. april 1780.
I 1880-åra blei den påbygd av daverande eigar, Christen Knudsen, og garden vart kalla Nedre Frednes.
I Porsgrunn hadde Carl Deichman boksamlingane rundt seg. Han var oppteken av litteraere og vitskaplege syslar, og var sjølv midtpunkt for ein sjeldan kultivert omgangskrins av slekt og vener, heiter det i Deichmanbladet frå 1935.
Mora hans døydde i 1745 og broren Vilhelm i 1769. Dei andre fire syskena døydde tidlegare, men barna deira hadde onkelen Carl Deichman i Porsgrunn som eit midtpunkt. Saerleg var sambandet med Løvenskiold-familien levande. På Borgestad budde svogeren, kanselliråd Herman Løvenskiold. Sonen til han og Margrethe Deichman, Severin, budde på Fossum. Generalmajor Peter Deichman, den eldste av sønene til biskopen, budde på Menstad.
Sonen hans, Bartholomeus Deichman, var offiser og førde sekta vidare. Anne Deichman, syster av Carl, var gift med rektor Rasch, men busette seg i Porsgrunn som enke. Dei sju barna hennar blei buande i distriktet og gifta seg inn i kjende familiar.
Den kulturinteresserte Carl Deichman reiste lite. Det vart funne eit pass til han i samband med ei utanlandsreise i 1726, men det er usikkert om den kom i stand.
Initiativ til kyrkja
Carl Deichman tok derimot i 1754 initiativet til bygginga av Østre Porsgrunn kirke, som så tragisk brann ned i 2011. Deichman var ein av fire Porsgrunnskarar som tok opptakten til denne kyrkja. Få år seinare godkjende kongen bygget til kyrkja frå 1760. Så gjennom sitt 75-årige liv sette telemarkingen spor etter seg på mange felt.