Skuffet og sint, men håpefull
Da det foreslåtte statsbudsjettet for 2017 ble lagt frem for noen uker siden, ble jeg skuffet- og jeg må innrømme at jeg fortsatt er veldig skuffet.
Jeg er skuffet, ikke bare fordi de kutter i midler til dem som trenger det aller mest, men også fordi de ikke ser den økende veksten av ungdom som sliter i hverdagen. Høyre og Frp-regjeringen har lagt frem et budsjett hvor de sier de har satt av penger til helsesøstertjenesten, men når bare en liten sum er øremerket vet vi godt hvor dette baerer. Jeg var veldig heldig, jeg hadde en helsesøster tilgjengelig hver dag- dette gjorde min hverdag på videregående skole mye lettere, fordi jeg hadde noen å gå til. Jeg trengte ikke planlegge når jeg skulle trenge å snakke med noen eller når jeg trengte hjelp. En kamerat av meg, hadde det ikke sånn. Skolen han gikk på hadde ikke råd til å ha helsesøster på skolen hver dag, og for han ble dette vanskelig. For han ble dette en hverdag hvor han måtte avtale en tid med helsesøster, gå ut av klasserommet eller ikke møte opp til timen og etterhvert måtte fortelle sine kompiser hvor han hadde vaert. Noe han syntes var ukomfortabelt, så han sluttet å gå. Jeg vet at helsesøster og skolehelsetjenesten ikke kan fikse alle problemer i verden, selv om man kanskje skulle håpet at de kunne det. Men jeg opplevde å bli tatt vare på, og å ha noen å snakke med om de tingene jeg slet med. Andre, som min kompis, kan ikke det. En av grunnene er fordi han som gutt syntes det var flaut å fortelle sine kompiser
at han slet psykisk og var redd for å se på som svak da dette ofte blir et tabu belagt tema bland gutter. Men den viktigste grunnen var fordi helsesøster på hans skole bare var der to dager i uken, og da var hun for det meste fullbooket.
Såtilalle dere som har en mulighet til å gjøre en større forskjell på statsbudsjettet. Flere midler må øremerkes til skolehelsetjenesten slik at faerre elever møter en lukket dør, og slik at elever får hjelp til det man sliter med - for som ung skal du vaere oppegående og det skal du resten av livet også- men om man blir begravet i et dypt hull av sine egne tanker som ung er det vanskelig å komme seg ut av hullet uten hjelp.