Den fargerike tiden

Noe av det som fryder meg mest, er den norske naturen – dens villhet, dens naer endeløse variasjon og dens årstider.

Hver sesong blir som sin egen kleskolleksjon med naturen selv som oppfinnsom designer. Ta vinteren, for eksempel. Den er som en elegant hvit kåpe som draperer seg luftig og beskyttende over landskapet. Våren er en tynn grønn genser som lover oss at de kalde dagene snart tar noen måneders pause. Sommeren er en lett og luftig kjole som feirer noen få korte uker med varme og lys nesten hele døgnet.

Og tiden vi nå er inne i, senhøsten? Nå har naturen i flere uker tatt fram karnevalsklaerne. Dette er tiden for å nyte fargene som naturen har spart på hele resten av året. Noen traer og busker storkoser seg når de kan lyse opp i sterke oransje toner, andre trives kanskje best i dramatiske mørkerøde farger.

Hvor enn vi snur oss, er det ny variant fra fargekartet som fanger oppmerksomheten. Den som tror at rødt bare er rødt og gult bare er gult, den skal ta en naermere kikk på hvordan hvert eneste blad kan ha sin egen unike fargekombinasjon nå i den siste tiden før vinteren kommer.

Men høsten dreier seg ikke bare om den lekende fargebruken. Høsten er også den årstiden som det er morsomst å leke med. Når løvet faller fra traerne og går over til å pryde både plen og skogbunn, akkurat nå slipper mange av oss fri vår indre treåring. Den delen av oss som fryder seg over å kunne løpe over løvdekkede jorder. Den delen av oss som i latter og glede kaster løvet opp i luften slik at det skal få en siste flygetur før vinteren kommer.

For hvilken tid er vel bedre til å feire livet, enn nå som naturen selv har funnet fram festantrekket ...