Forskere bekymret for usynlig plast i havet
Mange har engasjert seg for å rydde søppel i strandsonen. Men nå bekymrer forskerne seg mer for plastbitene som er så små at du ikke kan se dem.
– Det er de aller minste partiklene man er mest bekymret for. Vi vet veldig lite om dette, forteller stipendiat Inger Lise Bråte ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).
Sammen med blant andre kollega Amy Lusher har hun gått gjennom kunnskapen som fins om plastforsøpling i marine dyr fra nordiske farvann på oppdrag fra Nordisk ministerråd. Deres viktigste konklusjon er at det trengs mer forskning, og at det må utvikles bedre metoder for hvordan man skal avdekke og måle plastproblemet.
Bildene av havpattedyr og sjøfugl med magen full av plast har vaert en vekker og skapt engasjement for å få bukt med det enorme forurensingsproblemet. Selv om plastposter, taurester og annet søppel kan vaere svaert skadelig for dyr og sjøfugl, er det altså de aller minste bitene, såkalt mikro- og nanoplast, som Bråte vil rette oppmerksomheten mot.
Resultatene spriker
Forskningen som er gjort på plast i fisk og annet liv i havet, har endt i veldig forskjellige resultater. Noen fant ikke noe plast da de undersøkte sild, for eksempel, mens andre kom til at halvparten av silda hadde plastbiter i seg.
– Trolig vil alle plastbiter som er større enn 150 mikrometer (0,150 millimeter) bare gå gjennom fisken, forteller Bråte.
Basert på nåvaerende kunnskap, mener forskerne det har lite for seg å bruke fisk for å overvåke plastproblemet. Blåskjell, derimot, som står stille og filtrerer store mengder vann, kan vaere en god indikator. Det samme kan marine ormer eller andre arter som spiser av sedimentene på havbunnen.
De aller minste plastbitene, nanoplast, kan kanskje bli tatt opp i kroppen til sjødyr og mennesker. Partiklene kommer blant annet fra nedbryting av plast, vask av fleece-plagg og hudpleieprodukter tilsatt små plastfragmenter.
– Vi vet så lite om hvor mye vi finner av det og effekten av det både på dyr og mennesker. Det kan godt hende at det ikke er så mye og at det brytes effektivt ned, sier Bråte.
Men hun og andre forskere liker altså dårlig at kunnskapen om den usynlige plasten er så liten.
Skulle gjerne forsket mer
Bråte er fornøyd med at plastproblemet får mye oppmerksomhet og at det er satt i gang ruskenaksjoner langs kysten, men legger ikke skjul på at hun gjerne skulle hatt mer tid og penger til å forske og utvikle metoder og standarder.
– Dedikert forskning på metodeutvikling og effekter krever finansiering, tid og instrumenter. Det er begrenset med slike ressurser i dag, sier hun.
Trenger felles løst
Forskningssjef Bert van Bavel ved NIVA påpeker at mikroplast er et ungt fagfelt med store kunnskapshull. Det trengs mer forskningsmidler for å tette dem, mener han. Bavel roser regjeringen for å bruke penger på internasjonalt arbeid mot plastforsøpling, penger til innovasjon og naeringslivets egen plastposeavgift, men tilføyer:
– Det vil kreve et felles løft fra industri, myndigheter, naeringsliv, forskning og forbrukere for å få bukt med plastproblemet.
Det vil kreve et felles løft fra industri, myndigheter, naeringsliv, forskning og forbrukere for å få bukt med plastproblemet. Bert van Bavel, forskingssjef ved Norsk institutt for vannforskning