Takk for dørene folkehøgskolen åpnet
Som 19-åring i 2014 bestemte jeg meg for å reise til Seljord for å tilbringe et år på folekhøgskulen der. En lang reise fra Honningsvåg i Nordkapp Komunne, så langt nord du kan komme.
Tre år senere, onsdag 18.oktober 2017, sitter jeg sammen med en 14 år gammel jente og hjelper henne med engelsklekser. På et barnehjem for utsatte jenter, i en liten landsby, 3 timer fra Kathmandu, i Nepal.
Ienliten stund må jeg se tilbake, og igjen erkjenne takknemligheten for de dørene Seljord folkehøgskule åpnet for meg. Det var gode venner, kunnskap, opplevelser og erfaringer.Det var også et møte med et nytt og fremmed land på andre siden av verden som viste seg å sette store spor i hjertet.
Her sitter jeg under mitt tredje besøk, som varer i fire måneder, og tenker tilbake på det store, lille valget om hvilken folkehøgskule som kunne vaere den rette. Ser jeg på vennene jeg fikk, var valget allerede rett. Ser jeg på hvordan et besøk i et land, som var så annerledes enn Norge, forandret så mye, blir det vanskelig å beskrive hvor rett det faktisk var.
Et nettverk, en familie, i Nepal beriker livet mitt for hver dag som går, og jeg fyller hjertet med alle store og små opplevelser som jeg vil dele med alle jeg kjenner hjemme i nord. Det er ikke BARE et fattig land med søppel, forurensing og elendighet, slik det blir framstilt for oss av media. Det er så uendelig rikt på en medmenneskelighet og nestekjaerlighet som jeg iblant (ofte...) kan lure på hvor blir av i Norge der den materialistiske lykken står øverst.
Det folkehøgskulen i Seljord ga meg var ikke en bok eller en artikkel om «forskjeller i verden» eller «rike og fattige land», skrevet av en sosialantropolog som har funnet «svarene», og som blir kompendium på alle universitet. De ga meg ikke et seminar der et «fattig land», som for eksempel Nepal, ble gjort rede for. Nei. De ga oss alle hele opplevelsen - levende og ekte.
All verdens litteratur kunne aldri ha vaert nok. Det måtte sees. Og ikke minst - det måtte føles. Det er da det skjer. Det skjedde. Og her sitter jeg, med en 14-år gammel jente ved min høyre side. Hennes fortid kan ikke skimtes bak smilet og de brune øynene. Hun leser en tekst om fuglen som synger oppe i et tre. «I treet eller på treet, sister?».