Grete Karin krysset Grønland på ski
Grete Karin Saetervik (51) må vaere Skiens friskeste sykepleier, etter en 28 dagers skitur over Grønland.
Den 13. september kom Saetervik tilbake til Falkum, over 10 kilo lettere siden første stavtak på den 600 kilometer lange ekspedisjonen over innlandsisen. 51-åringen gikk i følge med tre tyskere, en italiener og to norske guider fra eventyreren Børge Ouslands turselskap. Hver og en dro på en pulk som veide 80 kilo i starten – og som ble fattige én kilo mindre tung for hver dag som gikk.
De tøffeste dagene
Saetervik forteller at daglige etapper på 10–12 timer i isødet ikke bød på problemer for henne.
– Det var tøft, men greit. Vi slapp uhell eller dramatikk. Det tøffeste var første dag å baere alt utstyret på ryggen fra fjorden, gjennom bratt steinur og opp til brekanten – og så de 14 timene det tok å ta seg ned brefallet den aller siste mila, beretter 51-åringen, som til daglig løper i trapper i hjemmesykepleien i Skien. Hun er vokst opp i Romsdalen, men har bodd i Skien i mange år.
Testet og fulgt opp
Et par ganger underveis over grønlandsisen blåste det opp til storm. Ett døgn lå følget vaerfaste i teltene. Temperaturen svingte fra null til minus 30. Et par ganger førte klabbeføre til at de sju måtte gå om natten og heller sove om dagen. Å gå fra øst til vest regnes som den tyngste ruten dagens turoperatører tilbyr, med høyere risiko for motvind. Fridtjof Nansen valgte denne ruten da han sammen med fem andre ble den første til å krysse Grønlands innlandsis på ski i 1888. Det tok dem seks uker.
For å forsikre seg om at Saetervik skulle stille vel forberedt og godt nok trent til turen, ble hun testet fysisk og fulgt opp av ekstremturens arrangør i et helt år før avreise.
Ikke bare trente hun «klassisk» sleping av bildekk etter seg på ski. 51-åringen meldte seg like godt på to øvrige organiserte ekspedisjoner i 2017, som oppkjøring til Grønland-eventyret. I februar gikk hun således Finnmarksvidda på tvers. Det vil si
ni mil med pulk. I mai bar det videre til Svalbard. Denne to uker lange skituren førte henne opp på øygruppens høyeste punkt, den vanskelig tilgjengelig Newtontoppen på 1713 meter.
Bare ukjente turkamerater
– Tilbake til Grønland, du var ikke engstelig for å tilbringe så lang tid så ekstremt langt unna sivilisasjonen med fire menn og en kvinne du aldri hadde møtt før?
– Jeg var litt spent på de andre, noen maratonløpere skjønte jeg, om de var sprekere på ski enn meg. Men det gikk helt greit, og en blir jo fort kjent. Hvis man er en vanlig, forhåpentlig sympatisk person, og alle er positivt innstilt, går teamarbeidet bra. Du kommer raskt inn i rutinene for gange og pause, sette opp telt, koke vann til posemat og drikke og så videre.
Skriften på veggen
Et minneverdig avbrekk underveis var møtet med den nedlagte radarstasjonen som amerikanerne forlot i 1988.
– Det er egentlig ikke lov å gå inn der, men alle gjør det likevel og skriver navnet sitt på inneveggen. Vi så signaturen til både Cecilie Skog og Truls Svendsen. Rart å se hvordan basen tilsynelatende var evakuert i hui og hast, med de siste sneipene i askebegeret og 1988-kalenderen på veggen.
– Hva nå for din del, har du nye ekspedisjoner på kalenderen?
– Jeg har ingen konkrete planer om noe langtur med det første, men drømmer om å gå Svalbard på langs om et par år. I mellomtiden blir det «titoppere» lokalt og fjell og vidde ellers rundt om i Norge.
Det gjelder å leve ut drømmene så lenge du har helse til det, er Grete Karins leveregel.