En reise i gamle dager

Det er Vardens lørdagstillegg for 21. oktober som har inspirert meg til å vise hvordan ting kunne gå for seg i gamle dager.

Vi er i en liten kommune i Nord-Trøndelag. Året er 1965. Både ordføreren og skolesjefen er grepet av ideen om 9-årig skole for alle. Nå skal barn og ungdom få bo heime og få gratis en skolegang som tilsvarte realskolen. Den hadde hittil vaert avhengig av pappas pengebok og stedet der en bodde. Det var litt

av en oppgave for en sosialdemokrat. All ungdom skulle få like muligheter til utdanning helt til topps – til selveste universitetet. Så skulle en

kombinert barne- og ungdomsskole bygges. En tur til Oslo for ordfører og skolesjef var nødvendig. Nattoget Trondheim – Oslo var billigst. Konene deres hadde laget deilige nistepakker og fylt termosen med kaffe. Den gang var det noe som het «på den for statens billigste reisemåte». Dette var om

våren. Det hadde vaert kaldt i Trøndelag. Herrene hadde på seg vinterfrakker. De skulle besøke fire ulike kontorer i hovedstaden. Toget var forholdsvis tidlig i Oslo. De kunne gå fra kontor til kontor. Men i hovedstaden var det varmt - i gatene over 20 +. Vinterfrakkene skulle jo beskytte mot kulde - ikke mot varme. Svetten rant. Plutselig stanser ordføreren som for øvrig var en veltrenet lensmannsbetjent. Han hadde i sin ungdom som konstabel patruljert i disse gatene. Så kom det:

«Det e då før gae´aerent, men no trur e vi må ta ein drosje!» (Skolesjefen sendte en stille takk til høyere makter.) Sosialdemokratens moral var enkel og grei: Bruk aldri en krone på skattebetalernes vegne som ikke er helt nødvendig. Du skal tjene din kommune – ikke snylte på den. Menidag

er jo sosialdemokratene døde. Ja, stokk daue! Politiske verv er blitt god og lønnsom butikk. I dag vrimler det av sosialistiske playboyer og playgirls. Og andre følger opp i samme stil. Les Varden! En gammel pensjonist

får skifte ut et navn i ei gammel sangstrofe: «Kommer ei dage som Einars tilbake for hine?» (Husk landsfaderen Einar Gerhardsen.)