Mørketid med hekling og fargefjernsyn

Så seint som i helga skrudde vi over til vintertid. Etter en nøyere finregning og ikke minst gode råd i avisene fant vi ut at klokka skal stilles tilbake. Ikke fram, som mange uvitende sjeler trolig satset hardt på. Det er altså ikke på alle områder her i samfunnet det går framover. Men vi kan i det minste glede oss til de lange mørke kveldene med stearinlys og hekling i sofaen. Det klirrer i heklepinner og knitrer i peisen. I hvert fall hos dem som fyrer med ved og produserer husflid. Og det gjør vel de fleste, så dyre som damaskdukene er blitt nå for tiden. Dessuten er det alltid greit å ha noe skjønt å gi bort til jul eller andre passende anledninger. Mørketiden er genial på så mange måter. Til dømes slipper vi å ha elendig samvittighet for å sitte inne og se på fjernsyn. Nå er det dessuten så mange gode sendinger å få med seg også, for den som står på litt i sofakroken. Når det mørkner i femtida, kan vi se de programmene vi ikke rakk å se i går, i opptak. De fleste, med unntak av Dagsrevyen og vaermeldinga, er gode som nye. Problemet er å skille alle sendingene fra hverandre. Hvordan går det for eksempel med Didrik Solli-Tangen i «Skal vi danse»? Folk blir trøtte om vinteren, sier de. Mange bruker dette som en unnskyldning for å legge seg før Kveldsnytt, omtrent i det moroa begynner. Dette må ha en sammenheng med dårlig tv-kondis og at man ikke tar sin rolle som fjernsynsseer på alvor. Vi vet jo at store tv-selskaper bruker enorme ressurser for å glede oss, attpåtil i fire farger. Og da må det forventes en viss takknemlighet. Jeg vet at noen sovner mens de ser på fjernsyn. Det er det en viss mening i. Da har man i det minste gjort et ganske godt forsøk.