Alle er i stand til å g jøre noe med livet sitt.

Jeg ser det hver dag på kontoret: Det er svaere forskjeller på hvordan mennesker er i stand til å ta såkalte fornuftige valg om forhold som har med helsa å gjøre.

Vi tenker ofte slik: Men er det ikke bare å «ta seg sammen» og kutte ut røyken, spise mindre og mosjonere mer, da?

Nei, det er ikke alltid det. Vi er selvfølgelig ulikt skrudd sammen. Noen er mer standhaftige enn andre. Noen klarer å gjennomføre det de bestemmer seg for, andre makter det ikke. Det er mye her vi ikke vet nok om.

Men det er ikke bare individuelle forskjeller, det handler ikke bare om hvor «sterke» vi er. F.eks. er det å leve i trange kår med lav inntekt og utdanning langt vanskeligere enn mange forestiller seg.

Jeg kom nylig over en engelsk rapport fra Joseph Rowntree Foundation som viser dette tydelig: Knapphet og fattigdom får oss til å ta kortsiktige valg. Det er så belastende og taerende å leve i konstant knapphet, at både tanker og handlinger påvirkes. Når du mangler det grunnleggende, kretser tankene rundt det som betyr noe her og nå: mat, sult, tretthet, slitenhet og regninger. Da blir trangen til umiddelbar behovstilfredsstillelse stor, og langsiktige uheldige virkninger av valgene blir mindre viktig.

Så må dette selvfølgelig ikke vaere en sovepute for den enkelte. Hva vi bestemmer oss for, betyr mye. Og alle er i stand til å gjøre noe med livet sitt.

De fleste av oss lever på den grønne gren her nord. Jeg har mange ganger skrevet at verden knapt har sett en slik velstand som vi opplever. Men forskjellene øker. Alle har det slett ikke like bra, og det gir klare utslag: Mange rapporter viser at de som har lang utdanning og god økonomi, lever lengre og har faerre helseproblemer enn de som har kortere utdanning og dårligere økonomi. For å si det med en tidligere politiker: det er bedre og vaere rik og frisk enn fattig og sjuk.

Vårt kapitalistiske økonomiske system fremmer produksjon, men ikke god fordeling. Det vi opplever globalt i dag med økte forskjeller mellom fattige og rike stater, samt økte forskjeller innad, er svaert bekymringsfullt. Vi ser at store marginaliserte og «glemte» grupper mister troen på det etablerte politiske systemet og heller velger enkle, kortsiktige svar og løsninger. Mange søker trygghet hos sterke ledere og i autoritaere bevegelser. Dette er slik jeg ser det, politiske paralleller til funnene i den engelske rapporten fra JRF.

Krav til omstilling, økt inntjening og bedre økonomiske resultat, fører til at mange opplever arbeidsplassen sin som usikker. Mange opplever økte bekymringer: har jeg jobb neste år? Klarer vi å betale regningene? Klarer vi å beholde huset?

Vi vet at livet via mange ulike mekanismer «går i kroppen». Jo vanskeligere liv og jo flere tunge og vanskelige opplevelser enkeltmennesket har, jo tidligere kommer aldring og sykdom.

Helsevesenet kan bare rette opp en liten del av dette. Ved aktiv og villet prioritering, kan vi vaere i stand til å prioritere dem som trenger vår hjelp mest. Det gjelder både i prima er helsetjenesten, og i spesialisthelsetjenesten.

En mengde krefter virker motsatt. Media, myndigheter, kommersielle aktører og en del pasientorganisasjoner forteller konstant hvor viktig det er å komme «tidlig til». Men myten om «jo tidligere jo bedre» er ikke alltid sann. For jo tidligere vi kommer til, jo mer blir vi opptatt med selvhelbredende tilstander og fenomener som aldri vil komme til å gi skade. Helsetjenesten blir mer opptatt av å behandle bekymrede friske enn de reelt syke. Og vi skader faktisk mange friske.

For at vi skal klare å prioritere de reelt syke, er det helt nødvendig å beholde et sterkt og godt offentlig helsetilbud på alle nivåer. Samtidig må myndighetene manne seg opp til å støtte klinikerne i at det ikke er mulig å finne all potensiell alvorlig sykdom tidlig uten samtidig å foreta en svaer overdiagnostikk og overbehandling.

De viktigste forebyggende tiltakene ligger i politikken. Det dreier seg om økonomisk politikk, fordelingspolitikk, n a e ring s livs politikk, barnehage-og skolepolitikk, familiepolitikk, osv.

Og da blir det kilne spørsmålet: Hjelper det med mer av det samme for å utlikne forskjellene? Demokratiske fellesskap bygges ned, og markedet får økt innpass i naer sagt alle livets faser og situasjoner.