Baerekraftig tåkeprat
Notodden og Tinn forbereder Vinter-OL, og det skal ikke stå på overnattinga. På Rjukans fasjonable Park Hotell er det meste klarert for en systematisk fornaermelse av rødvinsmarinerte IOC-pamper med nyre for det gode liv.
Her vil arrangørene få innfridd ønsket om et OL på grasrota. For å gjøre det helt ekte, er det uaktuelt å fjerne spindelvev i krokene eller bytte ut den lunke utgaven av årgangsbrus fra byens gamle stolthet, Leidal brusfabrikk. Barberkosten fra Kirk Douglas-besøket i 1965 er bare delvis vurdert evakuert fra vasken på rom 504. Når det gjelder selve idrettsarenaene, så er det allerede bestemt å legge bobøvelsene ut til tømmerrenna på Notodden. Dersom OL-søknaden mot formodning skulle gå skeis, har fylkesordfører Sven Tore Løkslid en slu plan om å satse på VM i tåkeprat, der han sjøl er sikret medaljeplass. Et eventuelt VM skal vaere like baerekraftig som OL-planene på Gaustatoppen. Begrepet «baerekraftig» har Løkslid misforstått på dypeste alvor. Han er i ferd med å trene seg opp slik at han kan baere kraftige saker. Taktikken blir tatt nådig opp av hans bedre halvdel Hedda Foss 5, som ikke har noe imot at Felleskjøpet-dressen buler litt ekstra på de strategiske stedene.
Skjenkepolitiet i Porsgrunn er blitt ganske tørste etter å ha lagt seg ut med serveringsbransjen. Nylig ble det oppdaget alkoholfri vinflaske på riskokeriet Mr. Wok, som var «best før» jyplingene i skjenkekontrollen var født. Dette vitner om mafia på høyt nivå. I mangel på alkoholfri vin i heimbyen, måtte promillebyråkratene søke trøst i flaska i Manchester, der de fikk testet ut et godt øl som heter pint. Med tanke på hvor elendige storbyens fotballlillebror United er nå for tida, var dette ingen gledestur, men en evig vandring i breddefotball og puber uten en eneste prikk på rullebladet.
Her hjemme raser utelivsbransjen mot det som oppfattes som kommunistiske metoder i kampen mot alkoholens elendighet. Dette er gode nyheter for Robin Kåss, som allerede har greid å opparbeide seg gode forbindelser med diktaturstaten Kina. Han håper i det lengste at også joviale Kim Jung Un fra det nordlige Korea kan stikke innom kontoret neste gang han er i området.
Kragerø hadde Norges første mørkhuda postmester, men siden har byen sakket akterut som global smeltedigel. Gourmetrestauranten Jimmys i Porsgrunn prøvde seg med en avdeling i byen, men det viste seg at sjappa til Emil Eriksrød & co. ikke falt helt i smak i traktene rundt blindtarmen. Byen var rett og slett ikke moden for eksotiske retter som biffsnadder og egg & bacon. En ting er en kinarestaurant i Seljord, men porsgrunnsmat i Kragerø blir for voldsomt. Nedleggelsen av Jimmys i Kragis er omtrent en like stor nyhet i lokalpressen som om tidligere ordfører Kåre Preben Hegland skulle ha meldt seg ut av frimurerlosjen. Det er for øvrig i denne snodige forsamlingen det blir bestemt hvilke bedrifter som skal overleve og hvilke som kokes bort i kålrabistappa.
Det er noe annet med Skien, der Jimmys-avleggeren går så Piffikrydderet skvetter. Det skyldes nok at skiensfolk i stor grad har fått det inn i genene. De har tross alt i hovedsak blitt avlet fram av utålmodige porsgrunns hingster i køen på det gamle dansestedet Hawk. Og knapt nok det.
I mangel på alkoholfri vin i heimbyen, måtte promillebyråkratene søke trøst i flaska i Manchester.