Alle tiders tårn
I år er det 150 år siden Norges mest berømte tårn ble reist.
Tryvannstårnet har skiftet skikkelse tre ganger, vaert tidvis borte, og alltid vakt sterke følelser. Det første utsiktstårnet på Tryvannshøgda i Oslomarka ble reist av skogeieren og bankieren Thomas Heftye i 1867. Heftye var en av de fremste pådriverne for det organiserte friluftslivet i Norge. Da han bygde Tryvannstårnet, gikk han svanger med ideen til Den Norske Turistforening, som han stiftet året etter for å «gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land».
Tårnet på Tryvannshøgda var et spinkelt reisverk i tre etasjer, med en smal plattform øverst for de aller dristigste. Høyden skal ha vaert respektable 35 alen (22 meter). Fra toppen hadde man utsyn over en hovedstad som hadde fått fordoblet sitt innbyggertall bare siden midten av århundret, men som ennå ikke huset mer enn ca. 80.000 sjeler.
Bankierens testamente
Den vaerutsatte beliggenheten i over 500 meters høyde taeret sterkt på Thomas Heftyes tårn. I 1883 ble det revet, men omgående ble erstattet med et nytt. Kort før sin død i 1886 testamenterte Heftye tårnet med omkringliggende grunn til Kristiania kommune. Eiendommen skulle vaere til «Almenhedens Benyttelse til Udflugtssted», presiserte han, og kunne ikke avhendes.
Dette nye tårnet liknet forgjengeren, en åpen konstruksjon med tre plattformer som var forbundet med bratte trapper. Utsikten var upåklagelig. Mil på mil i alle retninger med åkrer og enger, skoger, innsjøer, elver, byer, sund og fjorder. På klare dager kunne man se helt til Sverige.
Men vind og vaer taeret like nådeløst på det andre tårnet som det første. I 1923 måtte Tryvannstårnet rives for andre gang.
Storslåtte planer
Straks tårnet var revet, tok byarkitekt Harald Aars til orde for å bygge et nytt. Han tegnet egenhendig et utkast og presenterte det for byens formannskap, men fikk ikke gehør for planene.
Samtidig svulmet visjonene for Tryvannshøgda i hodene på investorer, politikere og sportsentusiaster. Et utsiktstårn virket plutselig litt smålåtent. Hva med å omskape hele åsen ti let internasjonalt vinter sportssenter, med alpinbakker, akebakker, skøytebane og hoteller? Det ble snakke tom et norsk Davos. Hvis det nå skulle vise seg at Oslo ble vertsby for de olympiske vinterlekene i 1944 – tanken på å legge inn søknad var i ferd med å bre seg i Idrettsforbundet – så ville man få bruk for store anlegg. De fleste av planene rant ut i sanden. Inkludert vinter-OL 1944, som ble avlyst på grunn av krigen.
Stormen
I den voldsomme vinterstormen som feide inn over Oslo i november 1930, gikk tusener av graner over ende. Stormen satte også ny fart i arbeidet med å gjenreise Tryvannstårnet. Med mengder av granstokker liggende strødd i området, skulle det i hvert fall ikke stå på materialene. I 1931 utlyste kommunen en arkitektkonkurranse. Et av kravene var at tårnet skulle bygges av vindfelt tømmer fra Frogner seterskogen.
75 bidrag kom inn til konkurransen. Bidragene representerte et mylder av ulike stilretninger, og hadde navn som «Blåfjell», «Stjernekikkert», «Skaufyr», «Marvnisse» og det uunngåelige «Babels tårn». Ett forestilte en drage, et annet en liten vokterbolig med tårnet ragende opp som en mektig skorstein.
Arkitekt Eyvind Moestue vant konkurransen med bidraget «Barfrø», men vinnerutkastet ble aldri realisert, kanskje kom kommunen til at det ville bli for dyrt å bygge.
Byarkitekt Aars tegnet et i stedet et helt nytt utkast som ble godkjent uten dikkedarer. Byggearbeidene begynte i februar 1933, og i november samme år kunne ordfører Getz erklaere det tredje Tryvannstårnet for åpnet.
Bekvem bygning
Det nye tårnet var reist 100 meter nord for det gamle, der åsen nådde sitt toppunkt på 529 meter over havet. Den lukkede konstruksjonen var av solid rundtømmer og målte 18,5 meter i høyden. Taket var dekket med kobberplater for å motvirke råte. Atskilte trappeløp hindret sammenstøt mellom oppadgående og nedadgående gjester. I utsiktsrommet var det montert en skive der avstanden til fjerne og naere landemerker kunne
avleses, fra Gaustatoppen (114 km) til Skjennungsåsen (2 km). I det hele tatt var bygningen langt mer bekvem og publikumsvennlig enn forgjengerne.
Måneraketten
«Vi velger å reise til Månen,» erklaerte president John F. Kennedy i en tale i Texas 12. september 1962. Da det fjerde Tryvannstårnet ble åpnet seks dager senere, i strålende høstsol, var det nettopp en månerakett mange mente det liknet på.
I Harald Aars’ gamle tårn pep vinden da gjennom tomme trappeganger, etter at det var blitt stengt for publikum i 1954 på grunn av råte.
Arkitekt P.A.M. Melbyes moderne, usentimentale formspråk vakte sterke reaksjoner. «Spar oss for måneraketten,» lød overskriften i et leserbrev. En annen kritiker mente tårnet så ut som en gravid flaggstang. Oslos frittalende turistsjef Alfhild Hovdan gikk enda lengre, og omtalte planene som «ekshibisjoner i smakløshet».
Turistmagnet
Men publikum lot til å like P.A.M. Melbyes nye tårn. Det var da også atskillig å like. Med sine 118 meter var stål- og betongkjempen det høyeste utsiktstårnet i Norden. Konstruksjonen var forankret 40 meter under jordens overflate, mastetoppen svaiet en meter i hver retning. Nord-Europas raskeste heis løftet de besøkende til vaers i en hastighet av 3,5 meter i sekundet. Fra den innebygde utsiktsplattformen kunne man fortape seg i et rundskue over 30.000 kvadratkilometer natur, et område som tilsvarer ¾ av Danmarks flateinnhold. På toppen av det hele var fornøyelsen billig. Voksne to kroner, barn femti øre.
Og nykommeren skulle ikke bare vaere til glede for Oslo og dens 500.000 innbyggere. Som kombinert radiolinkstasjon, fjernsyns- og radiostasjon, telekommunikasjonsmast, signaltårn for luftfart og meteorologisk observasjonstårn, var Tryvannstårnet å anse som en krumtapp i landets teknologiske utvikling.
En falmet storhet
I 1990-årene sank tilstrømningen til tårnet merkbart. Ved begynnelsen av det nye århundret var det årlige besøkstallet falt til under 25.000. I 2004 fant Brannvesenet at rømningsveiene i bygningen ikke holdt mål, og tårnet ble stengt for publikum.
Da FM-nettet ble slukket i Oslo i september 2017, mistet Tryvannstårnet den siste av sine praktiske funksjoner. Enkelte har alt tatt til orde for at det bør rives, andre mener det er et kulturminne av nasjonal verdi. I januar 2017 fikk Bymiljøetaten utarbeidet en tilstandsrapport for tårnet. Her slås det fast at selve betongkonstruksjonen er i noenlunde brukbar stand, men heisen og publikumsetasjen har omfattende fuktskader. Enkelte deler av bygningen trenger umiddelbar rehabilitering.
Dermed går også det fjerde Tryvannstårnet mot en uviss framtid.