Prisen for frivillighet

Hver eneste dag er tusenvis av mennesker i arbeid i dette landet uten å få betalt en krone for det. Av frivillige. Av mennesker som ser en verdi av å holde noen i hånda, delta i leteaksjoner eller hallvakter. Og veldig, veldig mye annet. Ikke noe land i verden har høyere deltakelse i frivillige organisasjoner enn Norge. Vi deler førsteplassen med Sverige. Organisasjonen Frivillig Norge deler flere nøkkelopplysninger: Verdiskapingen i frivillig sektor (inkludert verdien av det frivillige arbeidet) var på 125,5 milliarder kroner i 2014. Omfanget på frivillig arbeid anslås til 147.800 fulltidsårsverk i 2014. Det er store variasjoner mellom organisasjonskategorier – innenfor «kultur og fritid» er det over åtte frivillige årsverk per ansatt. Tirsdag formiddag var 35 frivillige i sving i skogen i Drangedal. På leting etter en savnet mann, som dessverre ble funnet død samme dag. Selv under de mest alvorstunge og nedslående omstendigheter stiller folk opp. Det er tale om mennesker som forsaker annet for å vaere der. For å bidra. For å hjelpe. Helt frivillig. Det er ikke langt mellom ildsjelene i norsk idrett. Man finner dem over alt. Og alle er like mye verdt. Uvurderlige. Det er de som kjører opp løyper, holder baner i orden, fikser og blander sportsdrikk. Holder kiosker i gang. Vasker drakter. Smører ski. Deler av sin kunnskap som trenere. De kunne brukt tiden sin på andre ting, men de vil vaere der. For å bidra. For å hjelpe. Helt frivillig.

Ad notam bemerket tillater jeg meg å påpeke at det er en sann glede å bidra til kåringen av årets ildsjel i Telemark idrettskrets og idrettsgallaen i januar, som omtalt annetsteds i avisen. Det finnes knapt noe som føles mer riktig enn å hedre de som står på for andre.

Det er helt sikkert også en del som kan finne på å mene at ikke all frivillighet er like frivillig. Som tenker at det passer mindre bra med kioskvakt i kveld. Igjen. Men de stiller opp. For egne og andres barn. For å bidra. For å hjelpe.

Denne uken har vi fått enda mer innsyn i hvordan personene på toppen av norsk idrett har forvaltet tilliten de har fått. Det har de gjort ved å velte seg i luksus på fellesskapets regning. Det kommer fram etter at Norges idrettsforbund har gitt innsyn i rundt 16.000 bilag for perioden 2012 og fram til nå. Her finner man, blant annet, reiseregninger for tidligere generalsekretaer Inge Andersen og nåvaerende idrettspresident Tom Tvedt.

Mange husker kanskje hvor pinlig det var for ett år siden, da Tom Tvedt ble grillet på direkten av Dagsrevyens Ingerid Stenvold om hvorfor Tvedt ikke ville åpne for innsyn bakover i tid. Nå er det blitt gjort, og det er ikke noe pent syn. Ett av de grelleste eksemplene er fra OL i London i 2012, da toppene brukte intet mindre enn 112.000 kroner på én restaurant. Og veldig mye gikk til alkohol, som synes å vaere en slags fellesnevner. NRK kan fortelle at Tvedt og Andersen i september 2013 spiste østers og hummersuppe og drakk champagne for 2500 kroner på Radisson Blu i Oslo. Eller at Andersen la ut 2720 kroner for en middag for to på Baltazar Ristorante. 1685 kroner gikk til to flasker vin og to cocktailer. Og slik fortsetter det, for å si det som det er.

Jeg er ikke frenetisk motstander av å gå på restaurant i jobbsammenheng. Det kan vaere både relevant og fornuftig. Men det er sannsynligvis en god idé å spørre seg selv om det er relevant og fornuftig. Og kanskje enda viktigere når man krever kostnadene dekket: Kan jeg legge fram kvitteringen for dette uten å bli flau? For det bør man kanskje bli når man er leder i idretten og drikker mer enn en hel flaske vin (pluss litt til) på en middag. Hva skjedde egentlig med kampanjen Idrett uten alkohol?

Å jobbe i toppen av idretten er nettopp dét. En jobb. Godt betalt, sådan. Som fører med seg mye reiseaktivitet, uformelle møter med andre idrettstopper og middager. Det sier seg selv at ingen forventer at alle bare skal spise knekkebrød og drikke vann. Men det finnes ofte en mellomting. For dette er kanskje det mest alvorlige som avdekkes i disse dager: Det har åpenbart vaert en kultur for dette. Alle i en organisasjon har ansvar for hvordan kulturen er, men de som leder den har et saerskilt ansvar. Selvsagt. Det gjelder også selv om idrettspresidenten selv har fått refundert beskjedne alkoholbeløp, slik Aftenposten meldte i går.

Denne uken var jeg på redaktørforeningens høstmøte i Bergen. Tom Tvedt var invitert for å snakke om hvordan det oppleves å vaere i medienes søkelys. Tvedt hadde forberedt seg på å snakke om sin drivkraft for å vaere idrettspresident. Som, på mange måter, er hengslet på at han fikk to barn «som var annerledes», universell utforming og idrettsglede for alle. Hvilket er interessant. Og all mulig grunn til å beundre. Likevel: Det ble en nokså underlig affaere. Han kom ikke til Bergen for å snakke om reiseregninger og åpenhet, men alt dette ligger som et naermest uhåndterlig bakteppe. Tvedt snakket i ufullstendige setninger og trakk paralleller som var vanskelige å henge med på. «La meg begynne i en annen ende» er en vrien øvelse når du ikke kommer til poenget. Og det er vel her mye av problemet ligger for Tvedt og ledelsen i norsk idrett.

– Idretten skal bygge samfunnsborgere. Idretten skal bygge kameratskap. Idretten er den beste lederskolen vi har i dag. Idretten er for alle, den skal vaere verdibasert. Idretten skal vaere for alle, og vaere en del av oppdragelsen, reisen og folkehelsen, sa idrettspresidenten til Aftenposten da han tiltrådte i 2015. Mye av det som har kommet fram det siste året – og ikke minst denne uken – viser at Tvedt har litt å jobbe med. Og det bør begynne i riktig ende og ikke vaere frivillig, for jeg er ikke sikker på at veldig mange av dem som står på hver dag – uten betaling – er villige til å betale med frivillighet når sjefene drikker dyr vin på restaurant.