Russlands tragedie

Det er 100 år siden bolsjevik-kuppet i Russland.

Valget den 12. november 1917 ble vunnet av Det sosialistrevolusjonaere partiet med 370 representanter. Lenins bolsjeviker fikk bare 175 av 715 representanter. Bolsjevikene kuppet makten, og da var helvete løs. Svaert få visste

hva GULag var før boken til Aleksander Solsjenitsyn om GULag arkipelago kom på norsk i 1972. Noen hadde fått med seg Robert Conquest sin bok «The Great Terror» fra 1968, men i det store og det hele var historien om kommunistterroren i Sovjet-Unionen ukjent for de flest frem til boken om GULag kom på norsk i 1972. GULag er fortellingen

om historiens mest omfattende slaveleirsystem hvor millioner av mennesker døde. Vi snakker egentlig om en GULag-stat innenfor staten Sovjet-Unionen. GULag var et viktig element i det sovjetiske regimets permanente statsterror mot befolkningen i det tidligere Sovjet-Unionen, og ble etablert i 1918. Systemet vokste i omfang helt til i begynnelsen av 1950 årene da det ble sakte avviklet. GULag var en svaert brutal institusjon i et usedvanlig brutalt politisksosialt system. Den tyske historikeren Manfreds Hildermeier sier i sitt verk om Sovjet-Unionen at ikke noe annet regime i historien har behandlet sitt folk så brutalt som Sovjet-Unionens herskere (kanskje med unntak av Nord-Korea). Det anslås at

omkring 20.000.000 mennesker arbeidet som slaver i GULag i perioden 1930–53. Et forsiktig anslag sier at 4.000.000 mennesker døde i disse leirene som følge av sult, kulde og utmattelse i disse årene. Nye GULag ble etter hvert etablert i nesten folketomme områder i nordområdene og i Det fjerne østen. Grunnen til det var at disse områdene var fulle av naturressurser som olje, stål og kull. Slavene ble brukt til å utvinne kull og stål i miner. En av de sentrale GULag ansvarlige fikk det for seg at siden bønder likte å arbeide med jorden så ville de også egne seg til å jobbe under jorden. Bønder i fangenskap ble av den grunn en av de største gruppene av slaver som jobbet i GULag-gruvene. GULag-systemets veldige ekspansjon

i 30-årene henger sammen med den første femårsplanen, og overgangen til en kommandoøkonomi på slutten av 1920-tallet og i begynnelsen av 1930 årene. I andre halvdel av 1930-årene disponerte GULag over fra 1,2 millioner til to millioner slaver. I 1950 årene steg antallet til 2,5 millioner slaver. Store byer i dag som Norilsk, Vorkuta og Komsomolsk begynte som GULag leire på 1930 tallet. Atom-GULag og Uran-GULAG

er en egen historie i denne sammenheng. Anvendelsen av GULagfanger i utviklingen av Sovjets atomvåpen og atomindustri var i begynnelsen knyttet opp mot at Sovjet Unionen fikk store mengder uran fra Tsjekoslovakia og Øst-Tyskland hvor det hemmelige politiet NKVD drev minner med 50.000 tyske slaver, tvangsarbeidere og krigsfanger. Vi vet ikke så mye om atom-GULag og uran-GULag bortsett fra at disse var befolket av fanger som i realiteten var dødsdømte. Slavene i disse minene ble kalt for smertniki (= død), og jobbet i de farligste minene med drepende stråling. Her kan nevnes en katastrofe fra 1949: 39.000 uranblokker som inneholdt 150 tonn uran ble fjernet fra reaktoren med håndkraft, og tusenvis av smertniki som var satt til dette arbeidet døde. Det siste GULag

ble ifølge Ann Applebaum ikke avviklet før i februar 1992 da Perm politiske fangeleire ble stengt for godt. Vi skal merke oss at det var etter at Sovjet-Unionen hadde opphørt å eksistere som stat. Denne politiske monsterstaten

fant noen norske politiske støttespillere. Den mest notoriske støttespilleren i norsk politikk var naturligvis Norges Kommunistiske Parti (NKP). Sympatiene strakk seg imidlertid langt inn i Sosialistisk Venstreparti (SV). Tidligere partileder Erik Solheim klarte imidlertid å lufte ut disse politiske strømningene i partiet, og NKP er som andre kommunistpartier i Europa henvist til de katastrofale politiske eksperimenters minnelund.