Lever med skam og frykt
Hvordan lever man som pårørende til en rusmisbruker? – Hverdagen er absolutt det viktigste å ta tilbake!
Ordene tilhører en grenlandskvinne. Gjennom mange år opplevde hun at livet på mange måter ble revet i stykker som følge av sønnens vedvarende og eskalerende rusmisbruk. Den verste tiden er i praksis slettet fra hukommelsen hennes. Sønnens rusmisbruk rammet bredt. Familien opplevde splittelse. Det var en beintøff periode som involverte mange, ikke minst barn.
Måtte tenke på seg selv
Etter år med store utfordringer tok sønnen imot et behandlingstilbud. Det skulle gå den rette veien for han. For de pårørende, og ikke minst for moren, hadde utfordringene bare begynt.
– Da gikk mitt pårørendeliv inn i en annen fase. Jeg begynte å skjønne hva situasjonen gjorde med meg. Jeg var sykemeldt. Jeg hadde angst for å ta telefonen. Fra å vaere en sammensveiset familie begynte vi å spre oss utover. Et mangeårig ekteskap gikk i stykker. Men jeg begynte også å våkne opp i min pårørende-tilvaerelse. For nå måtte jeg begynne å tenke på meg selv. Så hvordan gjør du det når du ikke har vaert vant til det?
Kvinnen er en av tre mødre som fortalte om sine personlige erfaringer under fredagens fagdag om pårørende til rusmisbrukere. Av personlige hensyn ønsker ingen av kvinnene å stå fram med navn og ansikt. Men de er takknemlige for at det blir skrevet om saken.
– Det er helt klart at jeg har «hjulpet» min sønn til å vaere rusavhengig. Selv om jeg sa én ting, gjorde jeg det motsatte. Jeg tok han inn i varmen igjen. Om og om igjen. Håpet mitt var å tro, sier en av kvinnene.
Får komme inn omgående
For alle de tre mødrene ble møtet med lokalavdelingen av NKS veiledningssenter for pårørende svaert viktig i livsbearbeidelsen. Senteret driver et lavterskeltilbud for pårørende. I Telemark har senteret kontor i Skien og virksomhet i Kragerø.
– Hvor viktig har senteret vaert for dere personlig?
– På en skala fra én til hundre er det vel to hundre, sier en av kvinnene muntert. Så blir hun alvorlig igjen.
– Vi kan komme inn med en gang. Det er ingen krav. Egentlig tenker du ikke over ting før du begynner å få hjelp. Du går ned i ei grøft, og der tror du at du skal vaere.
Felles for de tre kvinnene er at deres rusmisbrukende barn er på vei ut av uføret.
– Hva tenker dere om framtida?
– Angsten er der. Den kommer nok aldri til å slippe. Telefonen ligger på nattbordet ...