Godt med alt som er dyrt

Folk higer etter dyre boliger. De som har eget tak over hodet, mener det er bra at kåken står høyt i kurs. Til og med folk med ordførerkjede rundt halsen knegger fornøyd når boligprisene hopper til vaers. Det er nemlig et synlig tegn på velstand. Like moro er det ikke om popkornet blir tilsvarende dyrere eller om loffprisen plutselig begynner å heve seg.

Men så lenge det bare er hus og heim, altså det dyreste vi kjøper, er alt greit. Det er jo ikke så rart at styringsmaktene synes det forresten, så ivrige som de er etter å skrive ut skatt på verk og bruk som det heter i byråkratiet. Ei rønne til fire hundre tusen skaper jo ikke noe saerlig velstand for kommunekassa. Da er det bedre at den er så dyr at folk verken har råd til å kjøpe den eller punge ut med sitt tiende.

For folk som allerede har hus, er det moro å følge med på prishoppene. Da kan de låne mer penger på kåken til lavere renter, penger de kan bruke på biler som faller mer i pris enn huset øker. Men det er jo ikke sånn at man har blitt en million rikere siden i fjor selv om naboen solgte en helt lik leilighet til overpris. For den som selger, må jo kjøpe noe nytt for like mye penger. Men det er klart at hvis man skal flytte til et tomannstelt i utmarka, så er det god butikk. Eventuelt kan man flytte til Gjerstad.

Personlig håper jeg nå på et skikkelig oppsving på bruktsykkelmarkedet. Den doningen jeg har nå, begynner å hangle – og bør selges. Vi får håpe på et overopphetet marked til våren, så fort asfalten er blitt tørr og markedet higer etter en lekker tohjuling med knirkefrie gir og eget pakkebeger. Først må jeg bare få en takstmann til å smøre litt på. Deretter er man klar til å ta imot bud på herligheten samt knuse den knuslete konsumprisindeksen.