Når bilen seiler sin egen sjø
Det var en ganske tidlig søndag morgen. En stakkar måtte komme seg på jobb for å skrive om nattens hendelser. Vardens EDB-utgave skulle oppdateres fra avisas hovedkvarter i Skien. Men så langt kom man ikke. Langt der ifra. På vei ned Breidablikkbakken begynte bilen plutselig å seile av gårde. Det var altså dette politiet mente med Twittermeldingen: Det er glatt ute. Av alt det sleipe jeg har vaert med på, er nok dette det verste. Til og med en katt ville vegret seg for å krysse veien. For første gang i nyere historie valgte jeg å parkere bilen i grøfta, gå hjem igjen og heller bedrive EDB-basert journalistikk fra kjøkkenbordet. Hvis det var såpass glatt i hjemlige strøk, så kunne man jo bare tenke seg til hvor ille det var i Skien, som vel ikke er kjent for å vaere den minst glatte byen her i fylket. Klokka var blitt ti på åtte og man ringte politiet fra kjøkkenbordet. Ordensmakta kunne fortelle at de hadde sendt ut en melding om at det var svaert glatt. «Da anbefaler dere vel å la bilen stå?» spurte en fortsatt litt skjelven journalist. Men det ville han ikke, for den slags hadde han gitt opp. Folk tror nemlig ikke slike meldinger gjelder dem sjøl, og de seiler like elegant bortover veien uansett hva politiet ber dem om. Så da ble vi enige om å kun slå fast at det var meget glatt «spesielt på sideveiene», som det heter. Her kunne jeg enda mer presist ha sagt «ikke minst i nedoverbakker i Breidablikkområdet». Men det ville muligens vaere litt for lokalt. Først en time før kirketid våget jeg meg ut på glatta. Da hadde høyere makter i kommunen og enda lenger oppe sørget for kjørbare forhold. Saken om glatta var for øvrig en av de mest leste på vår databaserte avis den dagen. Man kan vel si at den var skrevet klok av skade og med en viss innlevelse.