Ingen enkle løsninger i kampen mot skrantesjuke
Jenny Rolness i Dyrenes Røst skriver i sitt innlegg at myndighetene bedriver statlig dyremishandling under bekjempelsen av den dødelige sykdommen skrantesjuke.
Rolness er prinsipiell motstander av at man skal gripe inn i naturen for å hindre dyrelidelser og bekjempe dødelige sykdommer. Det er greit. Der er vi uenige. Rolness mener at naturen selv kan ordne opp med skrantesjuke, og peker på muligheten for at dyrene utvikler genetisk resistens mot sykdommen.
Rolness trenger ikke å se lenger enn til USA hvor sykdommen har eksistert i 50 år. Der ser vi i enkelte smittede populasjoner en årlig dødelighet på opptil 20 prosent. Sykdommen har spredt seg til store områder, og det er ikke lenger håp om å stanse sykdommen.
En slik strategi er uansvarlig. Hvis du får kreft, så sitter du ikke stille og venter på at kroppen skal ordne opp selv, da gjør du det du kan. Sammenligningen med kreft er ikke unaturlig.
Skrantesjuke er ikke hvilken som helst dyresykdom. Den er 100 prosent dødelig. Det finnes ingen vaksine. Det finnes ingen behandling. Smittestoffet sprer seg fra dyr til dyr. Smittestoffene skilles ut av dyrene og overlever i miljøet i lang tid. Og hjortedyrene klarer heller ikke bygge opp noen form for motstandsdyktighet mot smitten som gjør at det er mulig å vente å se hvordan det går.
Det er krevende å ivareta dyrevelferden i en slik situasjon, det har Rolness rett i. Vi er åpne på at dyrevelferden ikke vil vaere like god i en bekjempelsessituasjon som i en normalsituasjon. Jakten skjer nå i regi av Statens Naturoppsyn. Som alltid skal de ivareta smittehensyn, dyrevelferdshensyn og arbeidsmiljøhensyn i arbeidet sitt. Det er derimot feil som Rolness sier at jakten er kontinuerlig. På grunn av krevende terreng og vaer er det lite trolig at mer enn hver tredje dag frem til mai neste år vil bli benyttet til felling.
Rolness mener det er uetisk å utrydde dyr for å «vaere førevar». Dette handler ikke om å vaere føre-var. Føre-var er vi når vi tror at noe kan skje. Her vet vi at noe vil skje. Dette er aktiv bekjempelse av en sykdom som har potensial for å spre seg til hjortedyr i hele Norge, og videre til andre land.
Jeg vil oppfordre Rolness å tenke på de villreinstammene hvor vi ikke har funnet smitte, og stille seg spørsmålet: Er det forsvarlig å sitte på gjerdet og se på at sykdommen sprer seg til disse dyrene også? Er det forsvarlig med viten og vilje å vente til flere tusen dyr hvert år lider en langsom og smertefull død? Eller er det riktig å gjøre det vi kan for at smittestoffet ikke sprer seg til hele Norge?
Hvis du får kreft, så sitter du ikke stille og venter på at kroppen skal ordne opp selv, da g jør du det du kan. Sammenligningen med kreft er ikke unaturlig.