Mangler realitetsorientering
Adm. dir. Carl Hartmann skriver 24.11.17 et tilsvar til vår «Fakta som ikke går inn». «Savner realitetsorientering» heter innlegget, og dette er første gang NOAH møter oss på en faglig arena om teknologi og innovasjon.
Vi har invitert til en slik dialog i halvannet år, og ville satt stor pris på overbevisende argumentasjon og innsikt. Dette etterlyser vi fortsatt. Vi har derfor besvart Hartmanns argumenter og spørsmål i et omfattende blogginnlegg som du kan lese ved å google «Innobaard» og «2017». Her er noen av våre hovedpunkter:
For å ta konklusjonen først: Hartmann forsøker å skape en realitet, ikke beskrive den. Hele poenget med flygeaskerensing er at det etter bearbeiding ikke lengre er farlig avfall. Avfall Sverige sier det slik: «Asken blir renere og skal ikke lenger deponeres som farlig avfall, samtidig som verdifulle ressurser blir oppsamlet og gjenbrukt.»
Restfraksjoner som ønskes tatt ut av kretsløpet, slik som kvikksølv, representerer et volum tilsvarende 200 tonn pr år, under 0,05 prosent av Langøyas årsvolum. En realitetsorientering tilsier bruk av helt andre deponiløsninger.
Hartmann er heller ikke realitetsorientert i sin beskrivelse av teknologi som benyttes i andre land. Kun «et enkeltstående forbrenningsanlegg» blir riktig når han utelukkende velger FLUREC-teknologien. Men allerede for 5 år siden brukte 12 forbrenningsanlegg i Sveits FLUWA-prosessen for å rense flygeaske som videresendes for utvinning av sink. Men Sveits stopper ikke her: Nå innføres nye krav til gjenvinning av metaller fra alle de 29 forbrenningsanleggene i Sveits. Dette vil vaere iverksatt før 2021.
«Helt spesielle regler» skriver Hartmann for å gi leseren et inntrykk av at det ikke er overføringsverdi til Norge. Disse «spesielle reglene» kaller vi politikk og forskrifter. Mener Hartmann Norge bør vedta litt mindre spesielle regler, slik at vi fremstår som et lavkostland for import og deponering av farlig avfall? Vi mener det stikk motsatte.
Hartmann har imidlertid en realitetsorientert beskrivelse av innovatørene som tar oss inni sir kula er økonomien. Seksteknologiselskaper er nevnt og NOAH er ikke blant disse i Hartmanns egen opplisting. Vi har ennå ikke sett andre land ta i bruk NOAHs metoder, og tror den tidligere omtalte internasjonale interessen for NOAH skyldes bunnlinjen og ikke teknologien.
Metoden på Langøya ble utviklet for Kronos Titan. Norge har derimot et godt utgangspunkt for å bli teknologi-eksportør. Telemark står stolt på skuldrene til industribyggere med visjoner: «Vi skal løse sultproblemet i verden» sa Sam Eyde. «Nå skal vi løse flygeaskeproblemet i verden», sier regionens gründere med bedre renseteknologi enn noen andre kjente på markedet i dag.
Det er andre utfordringer vi har gitt Hartmann som han velger å overse: Avstand til folk. Gasslekkasjer og utlekking. CO2-effekter og samfunnsøkonomien i alternativ bruk av gruvene. Gruvenes egnethet. Respekt for demokratiet.
Det som gledet oss mest i Hartmanns tilsvar var omtalen av alternativ lokalisering av deponi i Raudsand. For kort tid siden ble vi fortalt at det ikke fantes alternativer. Nå forsøker Hartmann å likestille disse. Snart vil konsekvensutredningen fra Raudsand realitetsorientere oss alle. Hartmann skriver at han savner realitetsorientering. Vi er bekymret for at han mangler det, men håper at han innser at NOAHs eget kjølvann viser en kurs som leder til grunnstøting hvis den ikke endres.