Kjemper om OL-plass
– HAR FLYTTET TIL OSLO FOR Å SATSE KNALLHARDT PÅ KJELKEHOCKEY Martin Grøsfjeld (20) kan bli en av få telemarkinger som deltar i OL i Sør Korea. Han har flyttet til Oslo for å studere og for å satse på kjelkehockey.
20-åringen har tatt fatt på nye utfordringer i Oslo og er en av mange som bor i Kringsjå studentby de neste fire årene. Men Martin har en annen utfordring enn mange andre. Han har alltid sittet i rullestol.
– Jeg er født med ryggmargsbrokk. Det vi si en skade på nervecellene i ryggmargen, som gjør at de nervecellene som skal sende signaler til føttene, saerlig fra leggen og ned, er blitt lamme. Så jeg kan ikke bevege på foten. Lårene og knaerne kan jeg bevege.
– Hvordan er det å flytte fra barndomshjemmet og foreldrene dine?
– De første ukene var det veldig mye nytt. Jeg måtte jo laere meg å lage all maten selv … Og alt husarbeidet. I tillegg skal jo maten handles inn, men det er ikke så lett å få med seg så mye varer med en rullestol. Det er mange poser og bakken ned er bratt. Da må jeg planlegge godt, smiler han, som virkelig får gratis trening av og til.
– Brannalarmen har en tendens til å gå relativt ofte. I løpet av den første måneden vil jeg anslå at den kanskje gikk rundt fem-seks ganger, trolig fordi noen kan ha vaert uforsiktige med matlaging. Å komme seg ned alle disse trappene, med rullestolen når heisen ikke fungerer, er jo en utfordring for en rullestolbruker som bor i 7. etasje. Det tar ofte et par timer å få heisen i gang igjen, slik at jeg også må ta trappene opp igjen etter at brannalarmen har sluttet å gå og situasjonen er klarert. – Hva gjør du da? – Jeg kan gå korte avstander, så da må jeg gå opp og få noen til å baere opp stolen.
– Utenom det fungerer alt egentlig veldig greit, for jeg har fått en tilrettelagt bolig som er mye større enn de andre studentleilighetene. Men jeg tror kanskje ikke at mamma og pappa har helt blitt fortrolig med at jeg har flyttet ut, sier han som er yngst av to søsken.
OL-drømmen
På Martins skrivebordshylle står det to bilder som betyr veldig mye. Det ene bildet viser Martin på det norske kjelkehockeylandslaget.
Det andre er av han og bestefar Arne, inne på Skagerak Arena og vakkert foreviget av Tom Riis i boken «Odd i våre hjerter». – Mine to viktigste bilder! – Hvorfor flyttet du til Oslo, er det for å satse kjelkehockey eller for å studere?
– En kombinasjon. Studiene er viktige, men hoveddrømmen er å satse på kjelkehockey og bli god nok til å bli med i Paralympics.
I Norsk kjelkehockey finnes det ikke et vanlig ligasystem, men kamper blir det likevel nok av.
– Vi arrangerer turneringer hvor vi deler opp alle sammen og setter sammen lag. – Hvor er disse turneringene? – Denne helgen (1.- 3. desember) skal vi til Lillehammer og spille. Ellers er det jo av og til samlinger i Skien Fritidspark (ishallen) og her i Oslo. – Hvilken posisjon har du på laget? – Høyre ving er min hovedposisjon, men hvis vi har forfall må man vaere klar til å ta andre plasser.
– Hvordan ligger du an i forhold til drømmen om OL?
– Når det gjelder Paralympics i 2018 (Pyeongchang i Sør-Korea i mars) ligger jeg litt bakpå. Troppen til Paralympics består av 15 utespillere pluss to keepere, og i tillegg har vi lov til å ta med en ekstra spiller dersom vi tar med en kvinne. Hvis jeg skal rangere meg selv tror jeg at jeg er nummer 18 av utespillerne. Det skal sies at det er vanskelig å gi et eksakt tall på rangeringen av spillere, da det er enkelte spillere som er veldig god på noe, og mindre god på andre områder. Men rundt nummer 18 tenker jeg er en grei og omtrentlig vurdering. – Har du fremdeles mulighet? – Ja, for uttaket er 19. januar. Jeg trives veldig godt som en utfordrer og underdog, og liker å jakte de som er foran meg.
Åsmund Tørring er Telemarks andre kjelkehockeyspiller. Han bor også i Oslo og spiller i samme klubb som Martin.
– Hva tenker om OL i Sør Korea og trusselen fra nabolandet i nord?
– Sikkerheten får ikke jeg eller noen andre utøvere gjort noe med. Vi må stole på politiet og alle de som har ansvaret for den.
Vil blir trener
– Hva studerer du? – Idrettsvitenskap. – Hva vil du bli? – Målet mitt er å bli trener. – Hva slags? – Nå er jeg litt usikker. Jeg har alltid sagt «fotballtrener», og det er på en måte fremdeles drømmen min. Men jeg er ikke helt sikker på at det blir fotball. – Hva annet? – Litt generelt. Mentalt eller personlig, for eksempel. Eller fotball.
– Hvis det ikke blir fotball og du må velge en annen idrett, hva velger du – utenom kjelkehockey?
– Mange sier jo at jeg burde velge ishockey. Men jeg føler at jeg ikke kan nok om idretten til å laere andre om det, eller sette opp eget system. Derfor gjenstår det fotball, hvis det blir en spesifikk idrett.
– Hvis du blir fotballtrener, hva ser du for deg?
– Barn- og ungdom er jo det man starter med. Vi kan få trenerkurs neste år. I tillegg er det mange klubber som kommer til oss med behov for trenere. Det er en fin måte å prøve seg på og kanskje også få flere trenerkurs av den klubben.
6. divisjon?
– Du som elsker idrett, føler du det urettferdig at du ble født slik og ikke kan leve ut det funksjonsfriske kan?
– Mange spør meg om det. Hvis jeg ikke hadde vaert funksjonshemmet så hadde jeg spilt fotball, for det har hele familien min gjort. Og da hadde jeg mest sannsynlig spilt i 6. divisjon, eller noe slikt. Så nå har jeg fått muligheten til å spille på landslaget i kjelkehockey. Det er en fantastisk mulighet, så jeg er ikke bitter. I vår idrett ser vi mulighetene, ikke begrensningene.
– Likevel tror jeg nok det er litt annerledes med oss som har vaert funksjonshemmet fra fødselen og ikke vet om noe annet, i forhold til noen som kanskje har vaert i en ulykke og for eksempel mistet en fotballdrøm, avslutter en av fylkets OL-håp.