Det kan ikke vaere noen andre enn norske myndigheter som bestemmer hva slags helsetjenester som skal tilbys.

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Fastlege Katarzyna Jachimowicz fikk det som på noe upresis norsk kalles sparken fra sin jobb i Sauherad fordi hun ikke vil sette spiral. En slik reservasjon må vaere helt grei, mener lagmannsretten, som i sin ferske dom fastslo at «fastlegeforskriften må tolkes i tråd med EMK artikkel 9, jf. artikkel 14. Det innebaerer at en fastlege med et samvittighetsforbehold ikke kan miste hjemmelen kun fordi vedkommende reserverer seg mot å sette inn spiral dersom kommunen ikke kan påvise at dette konkret går ut over pasienters mulighet til å få satt inn spiral». En norsk domstol

har, med andre ord, kommet til at Sauherad kommune har handlet i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon. Dersom dommen blir stående, er det mulig å se for seg en lang rekke problemer. Ikke bare for Sauherad, men alle norske kommuner. Dommen har store, prinsipielle implikasjoner. Og er derfor blitt anket til Høyesterett. Men hva handler

saken om, og hvorfor er den så viktig? Akkurat dette er det selvsagt strid om, men jeg våger å oppsummere saken slik: Katarzyna Jachimowicz ønsker ikke å sette spiral «som fungerer abortivt eller hvor det er risiko for slik funksjon». Dette er, ifølge lagmannsrettens dom, «forankret i hennes katolske tro og overbevisning, allmenn etikk og biologiske forhold, knyttet til at ’livet’ må anses å oppstå allerede ved unnfangelsen». Fra motsatt side forstår jeg saken slik at fastlegene skal og må tilby de helsetjenester pasientene har krav på. Prevensjon, på den ene eller andre måten, er en slik tjeneste. Noe som helt sikkert kan kalles en grov forenkling, men for meg er saken veldig enkel: Den handler om det siste. Som igjen betyr at det er pasienten som er viktig, ikke hva legen mener. Sagtpåen

annen måte: Det kan ikke vaere den enkelte lege som skal bestemme hvilke helsetjenester det offentlige skal tilby. Jeg forsvarer Jachimowicz’

rett til å mene nøyaktig hva hun ønsker om livets begynnelse, abort, kobberspiral og store og små spørsmål i livet for øvrig. Akkurat dette er faktisk en menneskerett. Det er imidlertid ingen menneskerett å vaere fastlege. Og det er slett ikke tale om et «yrkesforbud», som jeg forstår at enkelte mener at dette dreier seg om. Man kan fint vaere lege uten å sette eller komme i berøring med en eneste spiral, men da må man ha en annen type legejobb. Jeg kunne forstått lagmannsrettens konklusjon hvis det hadde vaert et sentralt poeng at Sauherad kommune hadde det rotet det til rent arbeidsrettslig. Jachimowicz’ har nemlig aldri lagt skjul på hva hun mener og kommunen har vaert fullt klar over at hun ville reservere seg. Også før hun ble ansatt. Jeg skulle tro at kommunen – og enhver annen arbeidsgiver – i utgangspunktet ville ha en dårlig sak når man sier opp noen for et forhold som arbeidstaker og arbeidsgiver har vaert åpne og innforståtte om før vedkommende ble ansatt. I stedet handler

saken om menneskerettskonvensjonen, tro, overbevisning og religion. Jeg kommer aldri til å mene at religion er et problem, men det er unektelig problematisk å la religionen få direkte innflytelse over fastlegeforskriften og andre lover og regler i Norge. Da jeg hørte Jachimowicz snakke om saken sin på et møte i Skien forleden, siterte hun de pavelige rundskrivene (encyklika) Om arbeidets verdighet (Laborem exercens) og Livets evangelium (Evangelium Vitae) fra Johannes Paul II. – Dette er

en viktig og prinsipiell sak om livsvern og reservasjonsrett. Katarzyna Jachimowicz har fulgt sin samvittighet i det fundamentale spørsmål om vern av menneskelivet fra befruktningsøyeblikket. Bispedømmet vil uttrykke sin moralske støtte til doktor Jachimowicz. Vi oppfordrer prester, ordensfolk og lekfolk til å be for henne og å gi henne menneskelig og økonomisk støtte, sa biskop Bernt Eidsvig i juni i fjor. Oslo katolske bispedømme i støtte til Jachimowicz. I fjor mottok Dette er klar bidro med 75.000 kroner

Rådet for sykepleieetikk en henvendelse fra en utdanningsinstitusjon der en muslimsk student ønsket å reservere seg mot å servere matvarer som inneholder svin og alkoholholdige drikkevarer til beboere på sykehjemmet der studenten hadde praksis. Studenten begrunnet reservasjonsønsket «med at det ikke er ønskelig å vaere i kontakt med svinekjøtt og alkohol grunnet sin bakgrunn og religion,» ifølge tidsskriftet Sykepleien. Studenten påpekte at det var mulig å utdanne seg til sykepleier selv om man ikke serverer svinekjøtt, og foreslo at kollegaene kunne servere dette i stedet. Rådet for sykepleieetikk svarte at «det å servere og tilberede mat til pasienter og beboere anses som en del av sykepleieres oppgaver» og at «studentens forventninger ikke er forenlige med krav til høyskolens utdanningsforpliktelser og norsk sykepleiepraksis».

tale: Skal du bli – eller vaere – sykepleier i kommunehelsetjenesten kan du ikke reservere deg mot å servere en bestemt type mat fordi du har en overbevisning knyttet til denne matvaren. –Deter

hele vår kristne arv som står på spill, sa tidligere fastlege Gunnar Grøstad Johnson i Vinje da han fikk beskjed om at han ikke lenger kunne nekte å skrive ut prevensjonsmidler med potensielt abortiv funksjon – herunder p-piller. Jeg tror man

grovt overvurderer sin egen rolle som fastlege dersom man mener at «hele vår kristne kulturarv» står og faller på hva slags prevensjon en lege skriver ut, men dette understreker hvor viktig denne saken er for enkelte. Men saken viser også at enkelte bruker legegjerningen til å fremme egne, religiøse synspunkter og overbevisninger. Om enn indirekte. I stort er antar jeg at det er et større problem for den kristne kulturarv at vi er blitt så redde for krenke annerledes troende og – ikke minst – ikke-troende at vi skriver om julesanger og dropper skolegudstjenester. Selvsagt må man

kunne legge til rette for ulike syn og overbevisninger – så langt det går. Problemet er bare at det prinsipielle og praktiske går i hverandre før vi aner. Og bygda står der med en fastlege som ikke vil skrive ut prevensjon til en ung jente som har tatt mot til seg og oppsøkt legekontoret. Enhver må kunne tenke, si, mene og tro. Også leger. Men det kan ikke vaere noen andre enn norske myndigheter som bestemmer hva slags helsetjenester som skal tilbys. For det er

en utpreget dårlig idé å legge pavelige rundskriv, katolske biskopers syn på livsvern eller oppfatninger om hva slags kjøtt som er haram (eller halal) til grunn for hva som – i sum – skal utgjøre norsk kommunehelsetjeneste. God helg, Telemark!