Den fine kalde tida

Har du et kjøleskap, har du en TV, så har du alt du trenger for å leve. Jokke, som dessverre ikke er blant oss andre sportsinteresserte lenger, visste hva han sang om. Dette er altså den kalde fine tida da det er nødvendig å ha vekkerklokka i alarmberedskap også på en lørdag. Ingen helg uten kombinert laghopp fra et sted som ikke engang mange av dem som bor der har hørt om. Norske triumfer på snø og is, er en rik trøst i en tidsalder da så vel Odd som fotballandslaget sliter med å få ballen i mål. Det er jo typisk utlendinger å mobbe nasjonens manglende ferdigheter på det grønne gresset. Brasilianerne, for eksempel, bruker dette som en desperat forsvarsmekanisme. Selv har de valgt å bo i et land der de ikke driver med noe saerlig vinteridrett. Snakk om å snike seg unna. Og danskene, hvor er egentlig de på rankingen til det internasjonale skøyteforbundet? Har i det hele tatt en eneste danske gått på skøyter siden Kurt Stilles (83) velmaktsdager? Men dagens vintersport er ikke fri for is i rubben. Før kunne vi navnet på alle skøyteløperne og skihopperne samt langrennsløpere og deres forlovede. Nå om dagen kan du risikere å møte en verdensmester i lagsprint og forveksle ham med pizzabudet eller postmannen. Likevel lar vi oss ikke knekke. Vi står på og fortsetter med våre faste trimturer mellom kjøleskapet og sofaen. Blåbaersafta nytes som kjent best kald. Men noen svikter. Forrige helg var jeg i Borgeåsen for å skrive om noen som protesterer mot husbygging akkurat der. Da avslørte jeg en rekke turgåere som hadde sluntret unna vintersporten på fjernsynet. Dette viser at norske verdier trues av folk som absolutt skal komme i form og gå tur med bikkja. Ølhundene derimot, blir ved sin sofa.