Vakkert tenkt, dårlig resonnnert
Med fredsprisen til ICAN, organisasjonen som ivrer for en atomvåpenfri verden, er det skapt en tro blant lettbevegete og naive mennesker om at en nedrustet atomklode er løsningen på de forferdeligste konflikter og kriger i framtiden.
At vi har atommakter i stand til å utslette hverandre dersom noen bruker dette våpenet offensivt, kalles terrorbalanse. Et skrekkinnjagende uttrykk, men ikke desto mindre en sannhet at nettopp denne balansen i snart sytti år har avverget globale atomkatastrofer. Vissheten om at
hevn og grusom gjengjeldelse venter den som prøver seg har holdt verden i tømme siden Sovjetunionen detonerte sitt første kjernevåpen i 1948, tre år etter USA. Derfor har vi sluppet med bare to bomber i krigersk hensikt. De som falt over Japan i augustdagene 1945, endte den annen verdenskrig og stanset framtidige nukleaere konflikter. Å tro på
avskaffing av atomvåpen når verden først har fått dette grufulle virkemidlet er en velmenende tanke, men heller ikke mer. Ingen av dagens atommakter, blant dem USA, England, Frankrike, Russland og Kina pluss forsvarsallianser som Nato, inkludert Norge, støtter utspillet fra ICAN. Når ingen av
maktene tenner på ideen blir initiativet et slag i lufta, et spill for galleriet. Vi bør heller erkjenne at atomvåpen blir vi aldri kvitt, fordi de er altfor tett knyttet til sikkerhet og trygghet for dem som har dem i sitt arsenal. Ikke for å angripe, men for å bruke dem defensivt om noen forrykte personer skulle anfalle dem på denne måten. Heller enn nytteløse forsøk på bli kvitt kjernefysiske våpen, bør man prøve å få til en absolutt suveren, overnasjonal kontroll for å hindre at de forferdelige midlene kommer på avveie. Vi ser farlige tendenser i Nord-Korea. Men forhåpentlig er vissheten om at landet risikerer total utslettelse hvis det fortsetter som hittil, nok til å stagge den forrykte villstyringen og diktatoren Kim Jong-un. Nå forlyder det
etter de seneste utskytninger at NordKorea snart er i stand til å nå et hvilket som helst punkt på jordkloden. Det betyr at tidspunktet da andre, demokratiske atommakter må sette inn dødsstøtet mot det villfarne landet naermer seg. Vi får leve i håpet om at selv de verste gaerninger innser galskapen når de har kniven på strupen. Derfor er det
neppe for dristig å hevde at vi ville sluppet annen verdenskrig om man allerede i 1939 hadde atommakter på begge sider kapable til å lage støvørkner av hverandre. Selv Hitler og nazi-Tyskland ville veket tilbake fra krigssirenene når de skjønte hva den uunngåelige konsekvensen ville vaere. Et mer aktuelt
scenario er situasjonen i Midt-Østen, med lille, fredelige Israel omgitt av despotiske diktaturer som stadig hyler at deres fremste og inderligste ønske er å utslette det vesle, jødiske nabolandet for evig og alltid. De har forgjeves forsøkt flere ganger siden 1949. Nå tør de ikke lenger. For de vet at om Israel blir presset hardt nok, har den plagete nasjonen atomvåpen i bakhand. Altså, paradoksalt nok
er den største trusselen mot alt liv og levelige tilstander på vår jord, samtidig den beste garantien for at det fortsetter akkurat slik.