Gissellista
I lokalavisa ble denne omtalt når det gjaldt Telemark under krigen. Sant å si fikk jeg en ekkel følelse.
Iden kommunen på Sør-Helgeland hvor jeg vokste opp, sto far som nr. 2 på gissellista. Det gav en uhyggefølelse som sent slapp taket. Vi visste at skjedde det noe alvorlig som nazistene mislikte, ble det tatt gisler som så ble torturet og drept. Heldigvis slapp vi billig fra krigsårene for å si det på den måten. Men hvordan fikk
vi vite om gissellista? Det de lokale NS-medlemmene foretok seg, skulle jo vaere hemmelig. Her er en fornøyelig historie. Sekretaeren i NS-partiet
var nestlederen i en av bankene i heimkommunen. Men sjefen var «jøssing» av beste slag. Nazistene hadde sine partimøter i denne banken. Banksjefen sørget for at det alltid lå fremme ubrukte, nye kopipapir. Tidlig om morgenen etter hvert møte sørget han for å hente kopipapirene, holdt dem med kopisida mot speilet og skrev av referatene/vedtakene fra møtene. Slik gikk det
til at han også fikk se gissellista som ble satt opp av de norske nazistene til bruk for gestapo i rette øyeblikk, og hvor han selv sto øverst – faren min på andreplass. Banksjefen fortalte oss etter krigen hvordan han gikk fram. Det var genialt gjort. Han slapp heldigvis å bli oppdaget. For stakkars mann, hva ville da skjedd, kanskje andre også hadde måttet slå følge? For den som
ikke er fortrolig med de gamle skrivemaskinene med sine fargeband og kopipapir, er det kanskje på sin plass med en liten forklaring. Skrivemaskinen hadde små bokstaver av stål, festet på bøyler. Når en så trykte på knappene – fullt ut sammenlignbart med dagens skrivere, slo bokstaven mot et fargeband som så avsatte bokstavmerke på papiret som var satt i maskinen. Ville en ha kopier, satte en inn flere ark med kopipapir mellom. På gode maskiner kunne en for eksempel ta fire kopier og det bakerste var godt leselig. Håper forklaringen er begripelig! Det var slike
kopipapir vår gode banksjef satte mot speilet og leste av møtereferatene. Fornøyelig! Ikke sant?