Kokken fikk kringle
Da Sarah Skruverud (19) fikk kreftdiagnosen, sto sykehuskokken Hanne Kristin Skjelbred for noen av de lyseste øyeblikkene under behandlingen.
Sykehuskokk Hanne Kristin Skjelbred gjør livet lysere når matlysten forsvinner fra syke pasienter.
For to år siden fikk Sarah Skruverud fra Bø leukemi som 17-åring. Hun var svaert sliten, og matlysten forsvant, slik det ofte er for personer som rammes av den alvorlige kreftsykdommen.
Da Sarah fylte 18 år måtte hun i flere perioder tilbringe tid ved sykehusets kreftavdeling på Moflata i Skien, og det var altså her hun ble kjent med Hanne Kristin på kjøkkenet. Møter som har betydd mye for dem begge.
Oppriktig engasjert
– Hun har et smittende humør og gjør alt for pasientene sine. Hanne Kristin gir alltid litt ekstra, for eksempel ved å lage små figurer av frukten, skrive små hilsener på kjekspakkene eller bake pizza til filmen på en lørdag. Men først og fremst viser hun et oppriktig engasjement for oss pasienter, forteller Sarah, som nå er ferdig med behandlingen.
Sammen med moren Mona Julianah Skruverud overrasket hun med Vardens julekringle på avdelingen en onsdag formiddag.
– Hva? Nei nå forstår jeg ingenting. Jeg så jo at du var her ute, men ante ingenting om at du skulle til meg, sier en tydelig rørt kokk, i det mor og datter entrer den lille kantina med en diger kringle.
Når hun får summet seg, er hun ikke sen om å skryte tilbake.
– Det er jo dere som er heltene. Sarah er en ekte heltinne så mye som hun har vaert gjennom, og du Julianah må vaere en av verdens fineste mødre. Det er dere som fortjener kringle, sier hun med tårer i øynene, og er ikke sen om å dekke på til en liten fest for anledningen.
Viktig for pårørende
Mamma Julianah forteller om en tøff tid for datteren. Da har det vaert viktig å ha en person å snakke med, også for henne selv.
– Jeg kunne alltid gå ut på kjøkkenet for å ta en kopp te hos Hanne Kristin. Vi trengte ikke nødvendigvis å snakke så mye, men hun hadde alltid et smil eller en klem på lager når livet var på sitt vanskeligste, sier moren.
– Slik må det vaere når man jobber på et sted som dette. Er man ikke engasjert i hvordan pasientene har det må man finne på noe annet å gjøre, fastslår Hanne Kristin.