Snillheten varer ikke helt til påske
Det er nesten blitt et paradoks at folk skal vaere så snille før jul. For egentlig bør vi vaere ganske greie med hverandre hele året. Her kan det i fleng nevnes måneder som april, juli og september. «Det er jo tross alt september bare en gang i året,» kan vi si og gi et fenalår til nabokona – eller klappe katten litt ekstra under haka. Eventuelt bake en skikkelig god kringle og ta med på jobben. Det siste er bare ment som et eksempel, bare så det er nevnt. Her skal det ikke forventes noe som helst. I jula skal vi tenke på de fattige, vipse til julegryta samt humre godslig i skjegget når vi møter naboen – og ikke minst vaere ekstra raus under serveringen til lokale kjøttmeiser. Jeg vet at mange er imponert over snillheten, ikke minst sin egen. Og høye tanker om seg selv skal man slett ikke forakte. Så kan man heller vaere litt mer kritisk til egen fortreffelighet resten av året, kan det virke som. I februar må fuglene, også byens løse, i større grad klare seg selv. Poenget med jul forsvinner nesten, hvis vi i disse dager samler opp all snillheten som man ellers kunne fordelt på resten av året. Totalen blir altså den samme. Mange sliter for øvrig med å vaere sentimental og unaturlig snill i en hel måned i strekk. Og egentlig er det mye mer enn en måned, så tidlig som jula kommer nå om åra. Dessuten er det noen som mener at den varer helt til påske, men det er ikke sant, har vi hørt.
Verden går angivelig framover, og muligens kan vi vente oss en holdningsendring. Det bør i det minste kunne innføres én ny måned med tilsvarende snillhet og presangutdeling. Hva ønsker du deg til juli, for eksempel? De fleste vil nok svare enten godt vaer eller en ny snorkel samt badebukse. Og så kan Frelsesarmeen stille seg opp på stranda med sin juligryte.