Ødeleggelsene fullendes
Det fortelles at en gang i tiden på juledags morgen lød det koraller fra hornblåsere i tårnet på Østre Porsgrunn kirke. Denne vakre tradisjonen burde vaert gjenopptatt. Det er bare et men, da må man ha et tårn å blåse fra.
Det er tvilsomt om noen hornist vil våge livet med å blåse fra obelisken til «Reis opp». Men så er dette modernistiske konseptet så alldeles fritt for enhver tradisjon og pietet at det neppe blir aktuelt å gjenoppta gamle tradisjoner fra kirkelivet i Porsgrunn.
Det saerskilt gripende
med julekorallene fra tårnet var at budskapet om Jesu fødsel som har relevans for de fleste, lød over hele byen. Alle, ikke bare de 74 prosent som har sagt fra i avisene at de vil ha kirken gjenoppbygd, men også de passive og til og med den lille gruppen av motstanderne mot Østre Porsgrunn kirke, ville kunnet glede seg over å høre gledens budskap forkynt med blåsere av tårnet til «Jesu kirke».
Alle søndager, høytider
og ved kirkelige handlinger lød de vakre klokkene over byen. Jeg trodde det ville vaere en selvfølge at klokkene også ble støpt på nytt med samme toner og klang for å henges opp i tårnet på den gjenreiste kirken. Så feil kan man ta. I en modernistisk kirkemaskin som «Reis opp» er det ikke plass til nostalgi eller gode følelser.
Frem til de
siste dager kunne vi gå på kirketomten, opp trappene og inn i kirken og «se» avtrykket av den skjønne kirken og interiøret for vårt indre øye. Jeg forstår ikke hvorfor det er i samsvar med «vår tid» å avskaffe det skjønne, rasere kulturminner og herje slik at by og landskap ikke blir til å kjenne igjen.
Det er nok
et sterkt element av selvhevdelse og maktbrynde i dette bildet når noen tiltar seg å utslette vår felles kultur og tradisjoner og brudd blir et mål i seg selv.
Nå er kirketomten
blitt byggeområde og det er satt opp sikkerhetsgjerde. Det var også slikt gjerde omkring kirkemurene etter brannen og da hang det roser og blomster i dette og uttrykte sorg over tapet av kirken og håp om gjenreisning. Det nye gjerdet kaller også på sorgen, nå over at ødeleggelsene skal fullendes.
Bygging av nykirken
krever armslag må vite, med graving, rasering av kulturminner og inngrep i gravene til noen av dem som vi kunne takke for at Østre Porsgrunn kirke ble bygd opp som en av Norges prektigste kirker. Fjerningen av gravplatene og monumentene for å komme til med byggearbeidene til «Reis opp», har et brutalt symbolinnhold.
Ved gjenoppbygging av
kirken skulle det legges stokk på stokk. Prosessen ville skjedd i full åpenhet for menigmann og skapt begeistring og samhold om verdier.
Hva betyr historien,
kulturminnesmerkene for et Fellesråd i «vår tid». Hva betyr vel kontinuiteten som gir Den norske kirke legitimitet, for de lokale kirkelederne? Ingenting ser det ut til. Den gamle kirken er fullstendig dokumentert i tekst, oppmålinger og bilder. Den kan gjenoppbygges med all ønskelig moderne funksjonalitet over de gamle murene og uten oppgraving på kirkegården.
Hvorfor blir da
dette motarbeidet av kirkeledelsen og forkastet, og for hvem bygger man så dette modernistiske eksperimentet som flertallet ikke vil ha? Er det bare for seg selv og de pårørende?
Fellesrådets oppgaver er
i det daglige å administrere kirkens virksomhet og forvalte verdier på en forsvarlig måte, bl.a. å sørge for brannsikring og slukkeanlegg. Her sviktet det dengang og de svikter på nytt ved ikke å ville gjenreise kirken og reparere skaden.