Siste uke som «kommunal gründer»
I seks år har Knut Inge Solbu vaert sjef for AElvespeilet. En reise som «kommunal gründer» for å etablere og skape en profil for storstuen.
Knut Inge Solbu går nå tilbake til filmbransjen, som produsent for Fenomen.
– Det er et spørsmål om hvor lenge en våger å vaere borte fra bransjen, for å henge med i utviklingen på utstyr og ha en god kontaktflate. I tillegg mener jeg jobben som kulturhussjef gjerne kan vaere på åremål, at andre kommer inn før en begynner å snu bunkene, smiler Solbu.
I skuddlinjen
Trond Kirkevåg og Co. hadde i sin tid en sketsj om kringkastingssjefen som ikke kunne gå på gaten uten at eldre damer slo han med paraplyen eller menn med hatt kastet snøballer.
Om livet som kulturhussjef i en middels norsk by ikke helt kan måle seg med det, er Solbu likevel fascinert av nivået på surmaga kommentarer som kan komme.
Som mannen som ringte hjem til han klokken halv fem om morgenen for å fortelle at programbladet for AElvespeilet nå var levert i postkassen, som gjorde at hunden våkna og begynte å bjeffe så høyt at ungen i huset også våkna.
– «Det går ikke an, bare så du vet det», sa mannen før han la på. Jeg klarer ikke å bli sint, og tenker det er en morsom historie. Langt mer alvorlig var det da en bystyrerepresentant kjeftet på hun i kassa. Han hadde ikke hentet den bestilte billetten innen tidsfristen. «Vet du ikke hvem jeg er, det er jeg som sikrer at dere får penger til å drive huset», sa han og nesten truet henne med at jobben hennes ville forsvinne om han ikke fikk billett.
– Balanse med kvalitet
Innholdet i kulturhus er også en sterk kime til diskusjon, spesielt for en som fikk ansvaret med å fylle huset med kultur de første årene. Han fikk tidlig en advarsel mot å lage et hus for kulturfiffen.
– Anders Vangen gikk dessverre bort rett før åpningen. Kulturhuset var hans hjertebarn, og med den sterke operainteressen i ryggen spurte han hvem som da var fiffen. Det spørsmålet har jeg hatt med meg videre, og det er spesielt at et kulturhus i Porsgrunn får godt over to tusen publikum i året på operabaserte kvelder, som tre fulle hus med Tangen-brødrene og andre forestillinger.
Solbu sier han synes skillet mellom det som blir oppfattet som «høykultur» og «lav» blir kunstig.
– For et kulturhus er balansen i tilbudet det viktigste, så lenge vi ikke firer på kravet om kvalitet. Som kommunalt kulturhus må bredden vaere tatt vare på, sammen med lokale aktører, barn og selvfølgelig økonomi. Jeg skulle gjerne hatt Thåstrøm hit, men selv med full sal ville det gått ut over lokale satsingsområder. Det som overrasker meg i debatten om innhold, er at de som definerer seg innenfor «høykulturen» er langt mindre tolerant. Du hører aldri «Plumbo»-publikumet klage over at det er for mye samtidsteater eller kammermusikk her, sier den avtroppende kulturhussjefen.