Uverdig spill av flertallet
Det er et bisart teater vi er vitne til i det norske Stortinget for tiden. Dette er altså de vi skal kalle «våre beste menn og kvinner», som vi har valgt inn for å ta vare på våre interesser og forvalte våre verdier.
Dessverre, det er de ikke i stand til, men enda verre er at de oppfører seg med en slik uverdighet at de minner mest om apekatter eller barns lek i sandkassen. Det avspeiler ikke på noen måte den verdighet man burde kunne forvente av et lands parlament.
Problemstillingen som igjen stiller stortingsflertallet i latterlig lys er at Fremskrittspartiets stortingsgruppe har nominert Carl I. Hagen til fast medlem av den norske nobelkomiteen, som skal dele ut Nobels Fredpris i følge Alfred Nobels testamente.
Carl I. Hagen ble ved valget tidligere i høst valgt som vararepresentant til stortinget, og det lager opposisjonen nå, godt støttet av Knut Arild Hareide og Kristelig Folkeparti, og Trine Skei Grande og hennes lille Venstre-gruppe et nummer av for å nekte Carl i. Hagen en plass i Nobelkomiteen.
Det er riktig at Stortinget bestemte at stortingsrepresentanter ikke skulle velges inn i Nobelkomiteen av hensyn til at komiteen skulle vaere uhildet og nøytral i forhold til landets storting og politikken der.
Men allerede 7 år senere, i 1985, ble davaerende stortingspresident Oddvar Norli (Arbeiderpartiet) valgt inn i Nobelkomiteen, og møtte i komitemøtene selv om han altså innehadde stortingets høyeste tillitsverv. Også i 2009 ble Ågot Valle (Sosialistisk Venstreparti) valgt inn i Nobelkomiteen, selv om hun fremdeles befant seg som stortingsrepresentant. Senere har Inger-Marie Ytterhorn (Fremskrittspartiet) også blitt valgt inn og møtt i Nobelkomiteen fra år 2000, mens hun var 1. og senere 2. vararepresentant for Frp til Stortinget. Da Thorbjørn Jagland (Arbeiderpartiet) i 2009 ble valgt til leder av Nobelkomiteen var han stortingspresident, og møtte både i Nobelkomiteen og i Stortinget. Denne lederrollen hadde han i perioden fra 2009 – 2015, selv om han i mellomtiden var blitt Generalsekretaer i Europarådet.
Undertegnede mener det må vaere svaert mye mer problematisk å ha medlemmer i Nobelkomiteen som er leder av en organisasjon som representerer 47 hovedsakelig europeiske stater med til sammen 800 millioner innbyggere, enn en politiker som er vararepresentant til Stortinget.
Det er ikke det at Carl I. Hagen er vararepresentant som er problemstillingen for alle de latterlige figurene i stortinget. Det er minst to andre forhold som spiller inn: Arbeiderpartiet har sluttet å drive egen politikk, og er bare ute etter å påføre de to blåblå regjeringspartiene et nederlag, uansett grunnlag. Dessuten demonstrerer de øvrige partiene, inklusive KrF, det motsatte av nestekjaerlighet, nemlig hat.
Mens barna våre blir tutet ørene fulle av anti-volds og anti-mobbe-kampanjer, kan de unge oppleve at de som skulle vaere rollemodeller for dem oser av hatytringer fra sine posisjoner i Stortinget. De har muligens ikke intellektuell kapasitet til å ta selvkritikk og å skamme seg over sin egen oppførsel, flertallet på Stortinget.
Men selv om heller ikke jeg er den skarpeste kniven i skuffen, så har jeg i alle fall evne til å føle skamfullhet over mine medpolitikeres oppførsel. Det er nedverdigende og flaut. Og veldig gjennomsiktig at de ikke har prinsipper, bare hat og hevntørst.