Juleakevitt i 30 år
På 1980-tallet var akevitt så godt som fravaerende i møblerte hjem. Men en sivilingeniør med interesse for norske mat- og drikketradisjoner – og aldri så lite PR-teft – endret på det.
Vinmonopolet ble i sin tid grunnlagt for å holde alkoholkonsumet nede. Vin skulle lokke oss vekk fra sterkere saker og fremme en «god» drikkekultur. Med unntak av noen importerte brennevinsmerker var Vinmonopolets utvalg begrenset til noen få akevitter og vodkaer med kjedelige etiketter. Lanseringen av en egen juleakevitt i 1988 endret imidlertid totalt på nordmenns forhold til akevitt. Jula 2017 selges den 30. tapningen av juleakevitt, og i dag er det mange som ikke kan tenke seg en julemiddag uten akevitt.
– Dersom man drakk whisky og konjakk på 80-tallet, var man kultivert. Drakk man akevitt, hadde man et alkoholproblem, for å sette det på spissen, sier daglig leder i Norske Akevitters Venner, Lars Ole Ørjasaeter.
I 1986 ansatte Vinmonopolet Halvor Heuch, med fartstid i både Coca-Cola og Philip Morris, som destillasjons- og produksjonsansvarlig, samt varefaglig aspirant. Som sivilingeniør i matkjemi fra Leeds-universitetet i England hadde han et godt utgangspunkt for å se naermere på polets behandling av det norske tradisjonsbrennevinet, noe han fikk frie tøyler til å gjøre.
– Vinmonopolet hadde store økonomiske ressurser, samtidig som det ikke var saerlig interessert i akevitt. Så jeg fikk mer eller mindre gjøre hva jeg ville, forklarer Halvor Heuch.
Bedre fat
Han reiste blant annet til Skottland og Cognac for å laere mer om hva som gjorde at deres brennevin ble ansett som nytelse, mens den norske akevitten var noe man tok ut av fryseren og svelget ned med øl.
Det første han la merke til var at fatene akevitten i Norge ble lagret på, var utbrukt. Det gjaldt å få tak i nyere sherryfat, skulle man lage akevitt med dypere, fyldigere karakter. Deretter fulgte møysommelig testing av forskjellige blandingsforhold av krydder, spesielt godt egnet til fet norsk julemat. I 1988 ble første utgave av en juleakevitt lansert.
– Det lå en liten baktanke her, for jeg hadde merket meg at det var vanlig å invitere vinjournalister til å prøvesmake ulike «nyheter». Juleakevitten ga en anledning til å gjøre det samme med akevitt, ved at den hvert år smakte litt forskjellig. Det viste seg å vaere en god strategi, humrer Heuch.
Brukes om igjen
Den første spesialtapningen ble imidlertid langt fra utsolgt. Men ordet spredde seg raskt. Usolgt vare var samtidig en ypperlig anledning til å igangsette fatlagring i solera-system. Det vil si at man hvert år tømmer overskuddet tilbake på fat, slik at det «gamle» danner basen og blander seg med det nye, med økt karakter og flere smaksnyanser som resultat. Kjøper man en juleakevitt i år, kan det med andre ord hende den fortsatt inneholder noen dråper fra den aller første tapningen.
– Introduksjonen av juleakevitt skapte ny interesse for akevitt generelt. Man opplevde gjennom den at ulike akevitter faktisk passet til forskjellige typer julemat og satt en høytidelig spiss på hele måltidet. Derfra ble utvalget stadig mer utvidet, også utenom julesesongen, og nå lanseres mange nye akevitter årlig. I tillegg er norsk akevitt nå blitt internasjonalt kjent, og den serveres bar eller i drinker over hele verden, sier Ørjasaeter.
I kjølvannet er man også blitt mer opptatt av glassvalg, at akevitt skal holde romtemperatur, og at den kan fungere like godt til kaffen som en bedre whisky eller konjakk.
– Glem vin
Halvor Heuch er imidlertid tydelig på at juleakevitten ikke først og fremst var et PR-grep for å selge mest mulig akevitt. Det handler i bunn og grunn om norske mattradisjoner, mener han.
– Vin er rett og slett ikke spesielt godt egnet til kraftig norsk julemat. Skal du drikke vin til saltet, gravet eller røkt tradisjonskost, kan du like gjerne velge den billigste flasken, for å si det sånn. Vent heller med å drikke vinen til du har spist ferdig. Akevitt og øl er tingen under måltidet. Og når man velger riktig akevitt – og for den saks skyld øl – så blir matopplevelsen desto større, sier Heuch, som i 2004 ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats «for norsk matkultur og akevitt-tradisjon».
Han år full støtte av mangeårig kokk og produktutvikler i restaurantgruppen Furusetgruppen, Petter Wahl Sekne.
– Akevitt har stor betydning for den kulinariske opplevelsen av tradisjonell norsk julemat. Og de stadig mer tilpassede variantene passer jevnt over utmerket til det produsentene hevder – måtte det vaere rakfisk eller pinnekjøtt. Noen er så spesifikke at de strengt tatt bare passer til den enkelte retten, mens andre er mer fleksible. Vin, med unntak av noen hvitviner, er det sjelden man treffer godt med. Akevitt letter også fordøyelsen av vår kraftige julemat, hvilket igjen er veldig viktig for totalopplevelsen, mener Wahl Sekne.