– De fleste er sekunder unna døden
Noen av refleksbrikkene fra Telemark er så kule at de er solgt på svartebørs, men fortsatt glemmer de fleste å bruke dem.
Telemarkinger er de beste i landet, men det hjelper lite når vi egentlig er nesten like dårlige alle mann. Det handler om å henge på seg eller krølle på seg en brikke eller et armånd.
Uten den har sjåføren bak rattet to sekunder til å tråkke på bremsen; med brikke har han ti. Det kan vaere de sekundene du trenger for å overleve en tur langs vintermørke veier.
Ønsket å se gjestene igjen
Leder av Trygg Trafikk i Telemark, Brita Straume skjønner det ikke. Hun har kontoret fullt av de kuleste refleksbrikker. Bånd og brikker tegnet og designet av de råeste av kunstnerne våre.
– Se på den, er den ikke flott? Hun viser fram den sensuelle, knallrøde leppestiftmunnen til Unni Askeland.
– Vi spurte om hun ville bli med. Da lagde hun et avtrykk av munnen sin på papir og sa: slik vil jeg at refleksen skal se ut.
Og slik ble den. Det ble en til også. Med øye.
– Vi trenger åndedrettet og synet for å overleve, sa hun. Under Refleksdagen valgte restauranter i Grenland å gi reflekser til kundene. En gest, men samtidig et ønske om å se dem igjen. I live.
Men gjøre det ...
Det begynner å bli år siden Straume fikk kunstnere til å lage en refleks for hver av de 18 kommunene i Telemark.
Bø var en av de første som reagerte. Refleksfela har blitt populaer og er fortsatt i omløp. Kragerø er stolt av Theodor Kittelsen og har nøkken hans på brikka.
I Porsgrunn har de byvåpenet og de første strofene av Porsgrunnssangen, og Skien har
selvsagt mester Ibsen med sitt velklingens sitat: «Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det!»
For ingenting passer vel bedre til å beskrive folks holdninger til bruk av refleks. Vi klarer lissom ikke å gjøre det: henge den på oss, lime den på oss eller slå den rundt armen. Hva kommer det av? – Vi er jo i verste fall bare sekunder fra døden. Når folk går langs veien, så dytter de ofte ungene eller bikkja ut av veien, men hva om de ble overkjørt selv? sier Straume.
Straume gir ikke opp. I flere år har hun samarbeidet med kulturlivet. Hun har fått hjelp av både Pushwagner og Magne Furuholmen, men bruken går trådt framover.
Det finns Pondus-armbind, slips-armbind, med oppskrift på hvordan man skal lage slipsknute på baksida og sommerfugl-armbind.
Sommerfuglene og slipset er Kari Traas reflekser. Hun er årets reflekskunstner; ikke fordi hun er kunstner, men designer.
Kun halvparten av telemarkskommunene gikk i gang og laget sine egne reflekser da Straume fikk kunstnere til å tegne. Motivene til alle kommunene ligger fortsatt på kontoret til Straume.
Det er lenge siden eplekommunen Hjartdal har laget eplerefleks, og hva med Notodden? Et kult bluesband er designet til blueskommunen, men det er aldri kommet i produksjon. Slusekommunen Nome, har en flott tegning som venter på å bli satt i produksjon.
– Det er en kommune som virkelig har tatt refleks på alvor, og det er Siljan. Der har alle innbyggerne fått tilsendt refleks, forteller hun.
Ett år ble juletreet på Rådhusplassen i Skien pyntet med refleks. Da vinden tok tak i dem, ble det fort til verdens styggeste julepynt.
– Det var så mange innlegg i avisene. Folk var forarget over den stygge pynten, men det var jo helt flott, for plutselig var folk opptatt av refleks, ler Straume.