Reformen gir for små enheter
Diskusjonen går høyt og lavt og frem og tilbake om regioninndelinger og kommunesammenslåinger. Det har dessverre gått alt for mye partipolitikk i saken.
Partiene forsøker å vinne velgere på saken og driver med hestehandel. Og dermed får vi ødelagt hele prosessen. Den er det på høy tid å få gjennomført hvis vi skal kunne følge med i utviklingen. Alle de små enhetene på fylkes- og kommune-nivå er ikke levedyktige. Det er naermest umulig å holde seg oppdatert på de krav som stilles til en baerekraftig enhet.
Bruk av lovgivende, dømmende og utøvende makt fantes allerede på 900-tallet. Utover 1000-tallet ble det dannet både lagting og bygdeting. Disse hadde som oppgave å komme fram til løsninger i tvistemål. Disse tingene kom fra økt samarbeid mellom bygdene og på grunn av befolkningsveksten.
Etter hvert ble det behov for at rettsvesenet skulle dekke over større områder. Kong Håkon den gode endret lagtingene fra å vaere allmannating til å bli representasjonsting. De mest kjente lagmannstingene fra denne tiden er Gulating (Vestlandet) og Frostating (Trøndelag). Hålogaland, Eidsivating og Borgartinget kom til på 1100-1200-tallet. Endring av tingene og funn av lovsamlinger viser at rettsstaten var på vei til å bli sentralisert allerede på 1100-tallet.
Lagmannsretten er andre nivå i det norske domstol systemet. Det er seks lagmannsretter som dekker disse områdene: Hålogaland i Tromsø, dekker Finnmark, Troms (med Svalbard) og Nordland(med Jan Mayen). Frostating i Trondheim, dekker Nord- og SørTrøndelag og Møre og Romsdal. Eidsivating i Hamar, dekker Hedmark, Oppland og deler av Akershus (Romerike). Gulating i Bergen, dekker Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland samt Sirdal i Vest-Agder. Agder i Skien, dekker resten av Vest- og Aust-Agder, Telemark og Vestfold – unntatt Svelvik og Sande kommuner. Borgarting i Oslo, dekker Buskerud, Østfold, Oslo, resten av Akershus og kommunene Svelvik og Sande i Vestfold.
Inndelingen har eksistert langt tilbake i tid, mange hundre år. Og vi må kunne si at den har stått sin prøve. Så hvorfor ikke beholde denne inndelingen når vi planlegger regioner og kommuneinndelinger?
Alle småkommunene har ikke livets rett i dagens samfunn. Det er for komplisert og krevende å styre. Mange kommuner løser mangel på kompetanse ved å leie inn eksterne tjenester. Er dette demokrati å styres av et eksternt konsulentvesen? Nei, definitivt ikke! Følgelig er det viktig å etablere selvstendige enheter av baerekraftig størrelse.
Telemark har en befolkning på ca, 170.000 innbyggere. Telemark bør deles inn i maksimalt fire kommuner, fortrinnsvis tre for å få tilstrekkelig baerekraftige enheter. Inndelingen kunne for eksempel arrangeres som følger: Grenland: Skien, Porsgrunn og Siljan, Syd-Telemark: Bamble, Kragerø, Drangedal,
Vest-Telemark: Vinje, Tokke, Fyresdal, Nissedal, ØstTelemark: Tinn, Hjartdal, Seljord, Notodden, Kviteseid, Bø, Sauherad, Nome.
Dette ble veldig Telemark-sentrert, men kan vaere et eksempel, åpen for justeringer og tilknytning til nabofylkene.
Det viktigste er å etablere baerekraftige enheter med en ledelse som ikke hele tiden må støtte seg på innleide konsulenter på aller områder i organisasjonen.