EØS i skuddlinjen i 25 år
Det er ikke bare agent 007 som ofte er i skuddlinjen – det er også den viktige EØS-avtalen fra 1992.
Dette var en midlertidig avtale som skulle sikre vår eksportavhengige industri markedsadgang til EU dersom folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU igjen skulle bli nedstemt. Det ble den. Igjen valgte vi rollen som tribunesliter, mens våre naere naboer Sverige, Danmark og Finland valgte medlemskap, fordi de mente det var en bedre løsning enn utenforskap. De har ikke angret.
EØS avtalen kan ikke lenger betegnes som midlertidig. Etter 25 år fremstår den i dag som en avtale av mer permanent karakter, en avtale som fortsatt sikrer fri adgang til EUs indre markeder, sikrer våre arbeidsplasser, velferdsutvikling og våre lokalsamfunn i distriktene hvor vår eksportrettede industri stort sett befinner seg. Avtalen må likevel ikke bli en sovepute, men vedlikeholdes i takt med utviklingen.
Siden drømmen om medlemskap i EU er satt på vent, retter nei-siden skytset mot sitt sekundaere mål og bringer EØS-avtalen i skuddlinjen med håp om flertall for oppsigelse av avtalen. Men siden et klart flertall i folket, i naeringslivet og på Stortinget slår ring om avtalen, er neisidens ønske om utfasing fortsatt ren ønsketenking. Vi som forsvarer avtalen har likevel merket oss økende motstand mot avtalen, ikke bare blant partiene på Stortinget men også innen LO. Det er urovekkende og maner til årvåkenhet. I en halv mannsalder har denne viktige avtalen sikret norsk eksportindustri og norske arbeidsplasser. Hvorfor skal den da skrotes? Det finnes bare et forsvar for å kvitte oss med avtalen – fullverdig medlemskap i EU. Men selv om ja-siden fortsatt har et stabilt grunnfjell på ca. 30 prosent på meningsmålingene, og de politiske grunnpilarene H og Ap fortsatt mener at medlemskap vil vaere til beste for landet, ligger nok ja-sidens ønskedrøm et stykke inn i fremtiden.
Spydspissen for angrepene på EØS er selvfølgelig bevegelsen Nei til EU, og bevegelsens politiske meningsfeller og støttespillere. Hovedbegrunnelsen for å si opp avtalen er påstander om at den uthuler vårt demokrati med alle sine regler og direktiver. Ved å frigjøre oss fra avtalen kan vi ta tilbake sjølråderetten og bli en selvstendig nasjon med egne handelsavtaler. Så blind kan en bli.
Hva som skal erstattet EØS sier de lite om, bortsett fra en skrotet handelsavtale fra 1973. Da blir det lettvint å kjempe for utmelding når en ikke har et troverdig alternativ med minst samme positive effekt som dagens EØS.
Kan vi vaere sikre på at det vil fortsette slik når nei-siden hamrer løs med sine påstander om husmannskontrakt og trussel mot distriktene og begrunner sine fremstøt med at EØS er en tvangstrøye, mens den egentlig er vår livbøye til Europa?
Nei til EU avviser også den nye energipakken under energibyrået ACER, med den påståtte begrunnelse at det fører til ytterligere suverenitetsavståelse. Så blind kan en bli i sin fanatiske og enøyde motstand at en ikke evner å se hvilke fordeler dette betyr for Norge. Alt som smaker av EU «skygger for solen» blant nei-sidens fanebaerere.
Nå tegner det også til at Norge, som utenforland, kan bli holdt utenfor EUs nye forsvarssamarbeid, PESCO. Det er mer enn bekymringsfullt i en tid hvor Europa møter nye sikkerhetspolitiske utfordringer som bare kan løses ved tett samarbeid mellom medlemslandene.
Vi har behov for et videre perspektiv i vår sikkerhetspolitikk. Viktigere enn noen gang blir de lange linjer i vår europapolitikk.
Ingen kan motsi at våre rike naturressurser får sin verdi fordi det finnes markeder utenfor Norge som er villige til å kjøpe våre produkter, markeder som EØS gir oss fri adgang til. Vi er en eksportnasjon som eksporterer til EU ca. 80 prosent av eksportproduktene olje, gass, papir, fisk, naturgjødsel og aluminium.
Norges største utfordring i vår europapolitikk er at vi, som utenforland, ikke sitter ved forhandlingsbordet i EU med en hånd på rattet. Vi har ved å velge bort medlemskap redusert oss selv til en lobbynasjon uten medbestemmelse eller innflytelse i EU.
Bruken av handlingsrommet i EØS-avtalen dreier seg om å plukke smulene etter at medlemslandene har forsynt seg av det politiske matfatet. Når skal et flertall i folket innse at tiden er moden for å spise av matfatet fremfor å leve på smulene? Tiden går – jasiden består.