I Nomes tilfelle bør kommunen spørre seg om det er ønskelig å risikere så mye for så lite.
Tom Erik Thorsen, sjefredaktør
Rådmannen i Nome vil privatisere 36 kilometer kommunal vei i kommunen for å spare det som er anslått til snaut 1,1 millioner kroner i årlige drifts- og vedlikeholdskostnader. Det har ført til sterke – og forståelige – reaksjoner. Kommunen har, rent juridisk, adgang til å «gjere vedtak om at kommunal veg skal leggast ned», som det heter i Vegloven, men selv om det er adgang til å gjøre det, bør en kommune tenke seg svaert nøye om før den griper muligheten til å spare noen få kroner og legge byrder og arbeid på dem som rammes.
Dette framkommer også av en svaert lang rekke høringssvar til Nome kommune. Den enkle oppsummeringen er at beboere og oppsittere langs de nedleggingstruede veiene opplever det som regelrett urettferdig at kommunen ikke lenger vil vedlikeholde veiene. Det er ikke urimelig, slik mange påpeker, å vise til at privatiseringsforslaget gjør det mindre attraktivt å bo i mindre sentrale strøk. Og hvorfor skulle det egentlig vaere det? Innbyggerne her betaler den samme eiendomsskatten og avgifter for øvrig som alle andre i kommunen også betaler (noe som for så vidt også gjelder de som allerede har privat vei).
Det er mange, private veilag i dette fylket. I gitte tilfeller kan det vaere forståelig at kommunene overlater enkelte veier til private. Dette bør det imidlertid vaere høy terskel for, og det bør gjøres på en måte der det ikke framstår som åpenbart urimelig for de det gjelder. I Nomes tilfelle bør kommunen spørre seg om det er ønskelig å risikere så mye for så lite. Én million er også penger, men kost-/ nytteforholdet virker ikke å vaere soleklart. Mange av dem som har protestert, har gode innvendinger. Nome gjør best i å parkere hele saken.