Samvittighetsfrihet et gode
Det er ingen dårlig idé å forsvare samvittighetsfrihet. Det er derimot en utpreget god idé å forsvare denne og beholde meningsmangfoldet i viktige spørsmål om liv og død.
Sjefredaktør i Varden, Tom Erik Thorsen skrev nylig en leder der han argumenter for at enkeltstående leger ikke skal kunne bestemme hvilke helsetjenester det offentlige skal tilby. Thorsen viser forståelse for alvoret i samvittighetssaken og at problemet ikke oppstår i Katarzyna Jachimowicz’ rolle som lege, men som fastlege.
Jachimowicz fikk medhold i lagmannsretten etter å ha nektet å sette inn spiral med abortvirkende funksjon, med henvisning til samvittighetsfriheten. Sauherad har siden vedtatt å anke saken til Høyesterett.
Thorsen velger å sammenligne saken med en muslimsk sykepleiestudent som ønsket å reservere seg fra å servere svin og alkoholholdige drikkevarer til beboere på et sykehjem. Men dette er samvittighetsspørsmål langs andre linjer enn det Jachimowicz selv argumenterer for: «For meg er dette et spørsmål om liv og død, det handler ikke om hva som helst». Det er en relevant forskjell mellom det å bli tvunget til å avslutte et spirende menneskeliv og det å servere matvarer på et sykehjem.
Vedtaket kan bedre sammenlignes med en potensiell fremtidig situasjon i Norge hvor dødshjelp er tillatt, selv for opplevd «livstretthet». Dette diskuteres allerede nå i Nederland som har et helsevesen som likner ganske mye på det norske. I slike situasjoner vil mange vaere enige om at leger og sykepleiere, som sannsynligvis har valgt yrket sitt for å redde og bevare liv, må ha anledning til å reservere seg.
Det ville vaert slik selv om norsk helsevesen hadde formulert en «rett til å bli tatt livet av». Staten ville gått ut over sitt mandat om den definerer det som nødvendig å pålegge sine ansatte å avslutte uskyldige menneskeliv. Vi kan ikke gjemme oss bak hvilke helsetjenester som til enhver tid er definert av makthaverne. Å advare mot en slik utvikling burde ikke vaere av saerinteresse for religiøse, men burde vaere et rent menneskelig anliggende.
Vi trenger plass til dette aller viktigste samvittighetsrommet i helsevesenet. Om vi får et ensrettet helsevesen, hvor helsepersonell blir forventet blindt å følge prosedyrer uten tillatelse til å tenke selv, spesielt i spørsmål om liv og død, har vi beveget oss i en skummel og autoritaer retning.
Hvem av oss vil vel stole på et helsevesen der hele yrkesgrupper anbefales å ikke følge tunge, livsviktige oppfatninger om rett og galt selv når de er rasjonelt begrunnet? Dersom ikke samvittighetsfriheten slår ut i slike situasjoner, kan man lure på hva som gjenstår av denne menneskerettigheten.
Heller enn å unngå ethvert mulig ubehag, burde vi anse dette rommet for rasjonelt begrunnet, etisk uenighet som et uvurderlig gode, også innenfor det offentlige. Det hjelper oss til sammen å reflektere over de vanskelige spørsmålene i hver generasjon. Det motsatte er en åpen invitasjon til polarisering og en stadig mer ideologisk sneverrettet stat.
Det er ingen dårlig idé å forsvare samvittighetsfrihet. Det er derimot en utpreget god idé å forsvare denne og beholde meningsmangfoldet i viktige spørsmål om liv og død.