Politiske kameleoner
Tidligere generalløytnant Robert Mood, en av Norges mest erfarne offiserer, blir i avisene referert på følgende uttalelse: «Jeg er mer skremt av retorikken til politikere som Sylvi Listhaug, enn av Vladimir Putins Russland.»
Det viser den nye siden av den nå pensjonerte generalen. Han har tidligere innehatt flere toppjobber i løpet av sin over 40 år lange karriere i Forsvaret, hvor han bl.a. har vaert Generalinspektør for Haeren (GIH). I tillegg har han hatt toppjobber i NATO og FN. Det blir rimelig tullete når en tidligere GIH mener at en ung, kristen to-barnsmor fra Sunnmøre, som nå er norsk innvandrings- og integreringsminister, er farligere enn atomsupermakten Russland. som befinner seg rett utenfor Norges grenser.
Undertegnede husker at Russland annekterte Krimhalvøya 27. februar 2014. Det viste at Vladimir Putin og Russland, i tillegg til betydelig atomkapasitet, stor militaer kapasitet innenfor alle forsvarsgrener, også har betydelig både kapasitet og vilje til å gjennomføre store offensive operasjoner mot naboland. Da blir Robert Moods uttalelse så latterlig at han havner på en klar pallplass blant årets aller tåpeligste uttalelser.
General Mood var tidligere respektert, også av meg, for å ha en uredd holdning til å uttale seg i debatten: - om flyktningpolitikk, - om Norges forsvarsevne, - om bevaepning av politiet. Nylig kom han ut med en ny bok om ledelse: «Ansvar - Ledelse er ingen popularitetskonkurranse». Her viser han til sin lange ledererfaring fra Forsvaret, og prøver å sette det inn i en kontekst som passer inn i vårt sivile samfunn. Om det er noe saerlig relevant er jeg usikker på. Jeg har i alle fall gjennom min tid i Forsvaret, ikke opplevd saerlig mange gode ledere. Derimot har jeg opplevd mange som utfører en form for ledelse basert på tvang, frykt, makt og avstraffelse. Reelle ledere er det glissent med i Forsvaret
I oktober ble Mood valgt til president i Røde Kors Norge. I likhet med svaert mange som går over i en tjeneste for «humane organisasjoner», har han ofret både sin autoritet og sin integritet for å tekkes ledelsen hos sin nye arbeidsgiver. Der er det nok «god latin» å gå til angrep på Frp og Sylvi Listhaug, og på Høyre og tidligere utenriksminister Børge Brende.
Dessverre aner jeg en underliggende kunnskapsløshet hos presidenten, saerlig om hvordan diplomatiet fungerer fra en utenriksministers ståsted.
Nå har Robert Mood gått fra en bransje som skaper flyktninger, til en bransje som helt uten kritikk aksepterer som flyktning enhver som reiser på tvers av kontinenter mot det rike Europa og spesielt de berømte norske velferdssystemene. Det gir Røde Kors legitimitet og klingende mynt i kassa. Vi har sett det før:
I 1993 var Jan Egeland (Ap), statssekretaer i Utenriksdepartementet. Da hadde han dette å si: «Dersom det er mulig, må vi prioritere å gi hjelp i den regionen flyktningene kommer fra, i stedet for å bruke enorme midler til å forflytte og integrere flyktninger i land som ligger langt borte. Dersom en kan få til en ordning med å gi flyktningene midlertidig opphold til konflikten er over og folk kan vende hjem, kan en ha håp om å hjelpe flere.»
Egeland pekte i en annen sammenheng på hvor absurd den norske ressurs- og pengebruken var når en brukte mer penger på å integrere bosniere i Norden enn hva FN brukte på flyktninger i og rundt Bosnia-Hercegovina.
Som generalsekretaer i Flyktninghjelpen har pipa fått en helt annen låt. Jan Egeland har fått migranter og flyktninger som levebrød. I 2015 ivret han mer enn noen for å hente 8.000 syriske migranter og flyktninger til Norge og bidro således til det han tidligere mente var «absurd ressurs- og pengebruk».
I 2004 hadde Flyktninghjelpen 1.200 ansatte, og driftsinntekter på 465 millioner kroner. I dag leder Jan Egeland samme organisasjon. I en ti års periode har den vokst til over 5.000 ansatte og en omsetning på rundt 2,4 milliarder kroner.
Heldigvis er Sylvi Listhaug på vakt, men hun og Frp kan ikke alene hindre den vanvittige og forkastelige pengebruken stortingsflertallet påtvinger henne: Norge bruker i dag 1,750 milliarder kroner på 3.500 enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, som ikke har verken krav på eller behov for beskyttelse. Vi bruker bare 750 millioner kroner til å hjelpe resten av befolkningen i Afghanistan. De er det 34,6 millioner av. Det er resultat av stortingsflertallets innvandringspolitikk etter innfallsmetoden.