ENSOMHET Les dagboka til en helsesøster
«Jeg har så mange venner, likevel føler jeg meg så ensom»
Mange ungdommer betror seg til helsesøster framfor foreldrene sine. Vi ba en helsesøster skrive dagbok.
Les de sterke historiene om skilsmisser, alkoholbruk, kroppspress og sex.
Denne teksten er skrevet av en anonym helsesøster i Telemark og bearbeidet av en journalist. Historiene om ungdommene er virkelige og strekker seg over en to ukers periode.
Utenfor strømmer elevene inn i skolegården Jeg slår på lyset på kontoret. Som alle uker, skal denne også fylles opp av møter med herlig ungdom som gir meg tillit og trenger noen å snakke med.
Dagens første avtale er med gutten Trond. Jeg har i bakhodet at han har fremskyndet avtalen på sms. Den siste tiden har han vaert mye lei seg og ikke funnet seg til rette i klassen. Han har pratet om tidligere vonde opplevelser på barneskolen, da han følte seg ensom og holdt utenfor av de andre elevene. Hva kan ha skjedd nå, som gjør at han må treffe meg som raskt? lurer jeg.
Mailen fra laereren
Mens jeg venter på ham, går jeg gjennom mailer. Jeg får ikke sjekket alle, men prioriterer en fra en laerer.
Laereren er bekymret for en gutt med høyt skolefravaer. Eleven naermer seg 10 prosent fravaer i enkelte fag, i tillegg har han mange anmerkninger for forseintkomming. Laereren skriver at han har forsøkt å snakke med eleven, men føler at han ikke kommer noen vei. Han ønsker at helsesøster og rådgiver tar en prat med gutten.
Fravaersgrensa har skapt mye frustrasjon blant både laerere og elever. Fravaeret har gått ned med 40 prosent og tallene viser at også faerre elever slutter underveis og flere består videregående.
Isolert sett er jo det den ønskede effekten. Men så møter vi oftere ungdom som har fått enda en ting å bekymre seg for. Mange elever kommer på skolen med feber og annen sykdom, de strekker seg ekstra langt fordi de er engstelige for å få fravaer.
Det han ikke hadde fortalt meg før
Døra lukkes opp.
– Hei, sier Trond mildt og setter seg ned på stolen.
Selv om han har mange gode venner nå, sliter han fortsatt. Han har et godt forhold til moren sin. Pappa har alltid vaert den store helten, men i det siste har faren trukket seg unna Trond og virket avvisende. Pappa, som har en ledende stilling, har tidvis lange arbeidsdager. Trond har forsøkt å prate med pappa om det. Han vil så gjerne hjelpe faren med det som er vanskelig.
Trond er urolig i dag. Han skjelver i stemmen, sier han ikke har sovet i natt. Det er noe han ikke har fortalt meg tidligere, sier han. Jeg lener meg tilbake i stolen, sier jeg har god tid og ber han fortelle.
Mellom tårer og hiksting forteller han om pappa som gradvis har trukket seg unna og reist bort i alene helgene for å kunne drikke alkohol.
I går kveld toppet deg seg helt da mor og far hadde en opprivende krangel. Mye vondt og vanskelig ble sagt og mor ropte ut at far er alkoholiker og at hun ikke kan fortsette å leve sånn. Det endte med at far forsvant ut og sov på hotell i natt. Trond forsøkte å ringe pappa rundt midnatt, han hadde vaert fjern, rar og snøvlet veldig på telefonen. – Jeg er så redd, sier Trond til meg. Trond beskriver situasjonen som en vond drøm; absurd og uvirkelig. Han føler seg forstrekt i alle retninger, mellom barken og veden. Han er redd, lei seg og samtidig veldig sint på pappa. Han klarer ikke å skjønne at pappa virkelig kan velge alkohol foran familien sin, at de er så lite viktig for ham.
Det blir en lang prat med Trond i dag. Jeg forskyver en avtale med jente som skal starte på p-piller og bruker tid på å lytte til det Trond forteller samtidig som jeg støtter og normaliserer de følelsesmessige reaksjonene hans.
Vi blir enige om at han skal fortelle mamma hva vi har pratet om og han ønsker at vi tar et møte med mamma sammen. Så går han ut døra og starter skoledagen.
Jenta som trenger angrepille
Utenfor står ei søt, smilende jente. Hun ser flott og opplagt ut. Hun har vaert innom tidligere, men jeg husker ikke hva hun trengte hjelp til da. Hun setter seg helt ytterst på stolen, tar ikke av seg vinterjakken, hun virker travel.
– Jeg trenger en angrepille, sier hun. Ungdommene kaller det ofte det. Vi helsesøstre bruker som regel navnet nødprevensjon eller kriseprevensjon. Det er jo ikke nødvendigvis slik at de angrer på det de har gjort.
Jenta forteller at hun hadde ubeskyttet, men frivillig samleie kvelden før. Hun forteller at de ikke er kjaerester, men at de «holder på». Gutten har hun kjent lenge, hun sier hun er trygg på ham. Jeg forteller hva slags virkning og bivirkning nødprevensjon har.
Hun er ikke den eneste som har vaert innom for å få nødprevensjon denne uka. Det kan i utgangspunktet kjøpes reseptfritt på apoteket, og det er ingen aldersgrense på det.
For denne jentas del var samleie frivillig, men det er dessverre ikke sånn at alle som kommer for å få nødprevensjon føler de har hatt sex på frivillig grunnlag. Dette krever naturlig nok en helt annen og tettere oppfølging.
Hun har tatt nødprevensjon en gang tidligere, uten bivirkninger. Hun svelger tabletten med et glass vann, og vi avtaler nytt tidspunkt hvor hun kommer tilbake for en rutinemessig graviditetstest. Hormonell prevensjon er ikke aktuelt for henne foreløpig. Hun vil heller at gutten skal bruke kondom.
Jenta fyller hånden med kondomer og går ut av kontoret.
De som flytter fram og tilbake
Kamilla kommer inn i rommet. Foreldrene gikk fra hverandre etter sommerferien. Uten forvarsel ble livet snudd på hodet da faren flyttet ut. Fortsetter på de neste sidene
– Det går litt bedre nå. Jeg var hos pappa på onsdagen. Det var egentlig koselig. Men jeg tror ikke pappa forstår hvordan det er for meg.
– Jeg tenker at jeg kanskje ikke vil vaere hos pappa i det hele tatt, for det er jo han som har valgt å ikke bo med oss. Også har jeg tenkt at jeg kan bo hos pappa hele tiden. For da kan ikke han vaere sammen med Kari, og da vil han kanskje flytte tilbake til oss igjen. Alt er så annerledes. Det er snart jul, jeg gruer meg litt til det, sier hun.
Det har etter hvert blitt mange samtaler med unge som har to hjem. Mange sier det går fint. Men mange sier allikevel at det er slitsomt. Ingen situasjon er lik.
Et fellestrekk er at de fleste sier «det går bra». Det er så viktig at det skal gå bra, at alle har det bra. Viktig at mamma og pappa ikke skal bli lei seg, at de ikke skal bli mer sinte på hverandre.
Jeg tenker tilbake på Emma, jenta som var inne hos meg i går. Jeg spurte henne hvordan det var å flytte fram og tilbake. Hun svarte:
– Det er slitsomt! Det er så stressende å flytte fram og tilbake. Jeg orker ikke å pakke ut. Jeg føler at jeg bor i en bag. Men så har jeg jo lyst til å se begge like mye.
– Noen ganger har jeg lyst til å bo mer hos pappa. Men jeg kan ikke det. Jeg liker egentlig kjaeresten til pappa. Men det tør jeg ikke si til mamma. Noen ganger forteller jeg hva vi har gjort hos pappa. Da blir mamma sur. Så blir hun sur på pappa. Så blir pappa sur på meg.
Jeg prater videre med Kamilla, om at det kan vaere vanskelig å se foreldrene vaere lei seg. Det er viktig å gi henne en opplevelse av at det er hennes følelser som er i fokus når hun er hos meg. Etter at hun har gått lurer jeg på hvordan dette ble for henne.
Følte hun seg skikkelig møtt? Klarte jeg å holde balansen i å ta på alvor hvor vanskelig dette er for henne, uten å forsterke opplevelsen av at dette er vanskelig?
Det hun ikke vil foreldrene skal vite Jeg vinker inn to venninner som vil
møte meg sammen. Kun den ene møter blikket mitt og hilser. Venninnen hennes kikker ned. De har vaert innom flere ganger tidligere, ofte med små ting som flis i fingeren, overtråkk og behov for plaster. Hun som møtte blikket mitt fører an samtalen og forteller at venninnen ikke har det bra.
Det kommer frem at jenta for rundt et halvt år siden har drevet med selvskading i form av å rispe seg på armene. Hun har nå begynt å selvskade seg igjen, men denne gangen gjør hun det på lårene. Foreldrene oppdaget selvskadingen forrige gang, og hun er engstelig for at det skal oppdages igjen.
Jeg begynner å kartlegge situasjonen til hun det gjelder. Hun forteller at hun har det bra hjemme og på skolen. Hun trives godt og har mange venner. Nå møter hun blikket mitt, og tar håret bort fra
øynene. Hun ser trist ut, og forteller at hun har mange negative tanker om seg selv og kjenner seg mislykket.
Hun får ikke til å si noen positive ting om seg selv. Hun forteller at trangen til å skade seg kommer når de negative tankene tar for mye plass.
Vi prater om vanlige utfordringer i ungdomstiden og om hvordan følelsene svinger. Jeg forsøker å normalisere hvordan hun har det. Vi snakker om strategier hun kan bruke når de negative tankene kommer, og om trøstende tanker hun kan bruke som en motvekt til det negative. Vi snakker om hvem som kan hjelpe henne når ting er vanskelig. Jeg sier at foreldrene bør få vite at hun ikke har det bra.
I ungdomstiden er terskelen for å betro seg til foreldrene ofte svaert høy, uansett hvor omsorgsfulle og gode foreldrene er.
Ungdommene er ofte redde for at de skal bli skuffet eller sinte, og i tillegg er det en del foreldre som har egne utfordringer. Noen ungdommer protesterer når vi helsesøstre anbefaler dem å snakke med foreldrene. Ungdommene er bevisste helsesøsters taushetsplikt. Dersom det er behov for å snakke med foreldrene, vil dette alltid vaere i samarbeid med eleven.
Jenta er enig i at det kan vaere lurt om foreldrene får vite at hun har det vanskelig, men hun trenger å tenke igjennom hvordan dette skal gjøres. Vi blir enige om å snakke mer om dette når vi møtes til uka.
Denne høsten har det vaert flere jenter som har vaert innom med utfordringer knyttet til selvskading. De bruker sikkerhetsnåler, sakser, kniver, barberblader og andre spisse eller skarpe ting til å kutte seg.
Spesielt blant yngre elever kan vi se at selvskading kan ha en viss smitteeffekt. Noen opplyser at de blir påvirket av det de ser på nettet også. For mange er det skambelagt å rispe/ kutte seg, og det er derfor ekstra viktig å gi dem en følelse av å bli sett, hørt og forstått.
Guttene som vurderer noe alvorlig
Jeg sender melding til to gutter som ikke møtte til samtale i går. Kort tid etter står de i døra.
Jeg kjenner dem godt fra tidligere, og de har en lett og spøkefull tone når de møter meg. Det er gutter som klarer seg godt på skolen, har foreldre som bryr seg og mange venner.
Begge bruker mye tid på å trene og har et strengt kosthold. Vi snakker først om løst og fast. Så kikker de på hverandre og smiler, gir hverandre et signal på at en av dem skal spørre om det de egentlig kom for. – Vi lurer på om vi skal prøve testo, sier han ene. «Testo» -begrepet brukes om det anabole steroidet testosteron. De ler litt og sjekker ut min reaksjon. Så forteller de at de har trent regelmessig de siste årene, men synes fremgangen går seint. Fortsetter på de neste sidene