Bolstad ute på viddene
Thor Arild Bolstad er så frustrert over vrakingen av Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen at han har sett seg nødt til å skrive to repeterende innlegg om saken.
Ifølge Bolstad er stortingsflertallets behandling av Hagen «et levende eksempel på ren mobbing av et enkeltmenneske» (sic). Bolstad er ikke nådig i sin dom over «mobberne», som beskrives som udugelige klovner. «Dette bærer helt ut viddene», skrev sensor i margen da jeg som ung jusstudent leverte en av mine første skriftlige besvarelser. Det var Bolstads innlegg som brakte fram dette minnet. Hans følelsesladde innlegg bringer saken ut av proporsjoner.
Den gamle formannen har åpenbart en høy stjerne hos Bolstad og likesinnede. Men allmenn respekt og tillit utenfor egne rekker, nyter han ikke. Bolstad kan gjerne mislike det, men det må kunne sies om Carl I. Hagen at han aldri har vært en samlende kandidat til noe verv utenfor eget parti. Han har heller ikke markert seg med særlig interesse for utenrikspolitikk og internasjonale forhold. «Jeg kan brukes til alt, bortsett fra utenriksminister», sa han selv for noen år tilbake.
Hagen er dessuten vara til Stortinget. Bolstad synes å mene at det ikke gir grunn til å utelukke ham, og nevner en rekke historiske eksempler. Alle som er mer opptatt av å se framover enn bakover, bør imidlertid ha lært av oppstyret i kjølvannet av tildelingen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. Nobelkomiteens medlemmer bør utpekes på en måte som ikke gjør det lett for fornærmede regimer å så tvil om komiteens uavhengighet til norske myndigheter. Det er selvsagt uheldig at denne prinsipielle avklaringen lot vente på seg helt til Hagens omstridte kandidatur dukket opp. Men bedre sent enn aldri.
At Bolstad mener at Hagen har gjort seg fortjent til en plass i Nobelkomiteen, er så sin sak. Hans totale desavuering av dem som mener at Nobelkomiteen og Norge ikke er tjent med Hagen, er derimot ganske usmakelig.