Gissellister
Ingvar Skobba i Telemark Historielag og Arne Nygaard har skrevet om gissellister.
Skobba forteller bakgrunnen for listene: I romjulen 1941gikk briter og nordmenn i britisk tjeneste i land i Lofoten og tok bl.a. med seg 10 NS-medlemmer som ble ført som fanger til UK.
Gissellisten skulle sendes til «Berater» (Rådgiver) Hans Würk i Skien som var okkupasjonsmaktens representant i Telemark. Dit kom den aldri, og Skobba refererer at det var fylkesfører Dalen som holdt den tilbake, angivelig fordi han hørte til de mer moderate blant «spissene i NS».
I HF Dahls «En Fører for fall», står s.371: «De lokale partiavdelingene reagerte til dels sterkt mot å skulle innrapportere potensielle motstandere på denne måten. Mange krets- og lagførere kviet seg for å angi sambygdinger, og oppga bare noen få navn.
De listene som kom inn, ble renskrevet og ordnet herredsvis i partiets personalkontor, der ett sett ble lagret blant avdelingslederens hemmelige dokumenter mens det andre gikk til Quislings kontor på Slottet.
Men de ble liggende ubrukt. Høsten 1943 ble begge sett makulert, uten å være tatt i anvendelse. Reaksjonen ute i partiavdelingene mot tyskernes tiltakende gisselarrestasjoner hadde på det tidspunktet gjort det helt uaktuelt å beholde, enn si å anvende, disse listene.»
På slottet var også Quislings benådningskontor, der man forsøkte å hindre at politiske motstandere ble sendt til Tyskland eller henrettet. Etter drapet på Karl Marthinsen 8.2.1945 ble antallet henrettede redusert fra tyskernes krav på 75 til 28.
På den annen side: I september 1942 bragte Lingegruppen «Bittern» en liste på 62 nordmenn som Forsvarets Overkommando i London mente burde drepes. Norgeshistoriens største angiversentral var på Kjesäter i Sverige. Alle norske flyktninger måtte angi medlemmer av Nasjonal Samling. Resultatet ble «Liste nr. 1», som ble brukt under arrestasjonene i mai 1945. NS-folkene regnet med at de hadde handlet til beste for alle nordmenn, og deres medlemslister var intakte.