Slik feira telemarkin gane jol i eldre tider
Grisen måtte slaktast på veksande måne, elles ville flesket krympe i panna. Og langt tilbake var det påbod om å brygge øl til jol.
Skikkane rundt høgtida var mange, og varierte ein del frå bygd til bygd i Telemark.
– Den eldste jolefeiringa ein kjenner til er frå Roma om lag år 350 etter Kristus, fortel fyrsteamanuensis Herleik Baklid ved Høgskulen i Søraust-Noreg, avdeling Bø. Han er ekspert på skikkar og tradisjonar.
I Noreg veit me om førkristen jolefeiring frå kring år 900, der folk truleg skålte for dei gamle gudane og ønskte godt år og fred. Etter kristninga av landet kjenner ein til jolefeiring kring år 1100.
Informant for Landstad
Det vart haldne fleire gudstenester i mellomalderen, men det er lite tilgjengeleg informasjon om jolefeiringa på 1500- og 1600-talet.
Frå 1700-talet er det derimot langt meir kunnskap, takka vere mellom andre presten, salmediktaren og folkeminnesamlaren Magnus Brostrup Landstad (1802-1880). For to år sidan kom bindet «Høytidsskikker og hverdagstradisjon», med Herleik Baklid som redaktør.
Landstad refererer i desse skriftene til ein gamal skulemeister som informant. Folkeminnesamlaren gjev oss eit unikt innblikk i feiringa frå slutten av 1700-talet og fram til rundt 1850.
Travel tid
«Før Juul er det i Bondens Gaard en travel Tid», skriv Landstad. Dyra skulle slaktast for å skaffe ferskt kjøt til jol. Slaktinga burde helst føregå på klaka mark, og på veksande måne. Elles ville flesket krympe i panna og bli seigt.
«Thellebonden» brukar sterkt øl, ei tønne malt og 4-6 merke humle må til for ei tønne øl. Det er i stand til å gje rus, ifølgje Landstad. Når ølet blir sett i kjellaren, får bonden seg «en kveik». Det vart kalla for Spunsedrykken. Langt tilbake vart naboane bedne for å smake på brygget før høgtida. Bonden fekk honnør dersom drikken var sterk.
– Ølbrygginga var veldig sentral i tidlegare tider. Gulatingslova gav påbod om ølbrygging. Dei som ikkje gjorde det, måtte betale ei bot til biskopen på tre merke (gamal verdisetjing). Det var ganske mange pengar den gongen, seier Herleik Baklid.
Skinande reint
Storreingjering var ein viktig del av førebuingane. Helst skulle dette gjerast så naer jol som mogleg. Huset måtte vere skinande reint når klokkene ringde høgtida inn. Dyra skulle òg vere pussa og ekstra velstelte. «Svartjoleftan» blei pipa reinsa, og med gamaldags gruve krita dei skorsteinen. Mange stader er «Svartjoleftan» knytt til 23. desember, men folk i Bø bruka dette som kallenamn på 22. desember.
Bakinga stod sjølvsagt sentralt. Landstad skildrar i fargerike vendingar korleis kvinnene handterer klingen. «... griber et stykke smør og kliner det paa med Fingrene, idet hun med stor ferdighet fører høire Haands Tommelfinger fra Venstre til Høire over Leiven...».
Kakelinna er eit velkjend omgrep i førjolstida. Mildvêret gjorde bakinga meir lagleg. I farne tider var det nok også dei som trudde at dette vêrfenomenet hang saman med varmlufta som seiv ut frå alle vedkomfyrane i den hektiske førjolstida. Så fortalde i alle fall mormora mi (fødd i 1910) med eit smil da ho delte kunnskapen sin med den yngre generasjon.
Travel dag
Joleftan blei ein travel dag - frå morgon til kveld. Sengene blei gjort i stand med ny halm og reint sengetøy, på kjøkkenet kom det opp reine gardiner og jolehandkleda blei hengt opp. Det kan sjå ut til at desse handkleda er ein skikk som er spesiell for Telemark og Valdres.
Spikkebandet, eller fugleneket, skulle opp - i Bø så tidleg som råd etter at det var lyst. Tradisjon med mat til fuglane omtala Erik Pontoppidan i 1750, men skikken er truleg eldre.
Vatn og tørr ved måtte inn, og på eftan drog far og barna til skogs for å hente joletreet. Utover på 1900-talet skjedde nok det også på veslejoleftan.
Tradisjonen med treet kom til Noreg i 1820 - fyrst i dei velståande familiane. Det var naermare 300 år etter at tyskarane markerte høgtida med eit tre i stova.
Etter rang
Det var ikkje berre huset som skulle vere reint - men også menneska. Jolebadet - eller lauget - var spesielt. Alle bada i same vatnet. Fyrst bonden og hans familie, til slutt tenestefolka. Gjetarjentene var dei som måtte bade sist. Alle måtte ha eit nytt plagg til jol - noko anna var ei skam. Etter kvart som dei var ferdige med badinga, gjekk folk inn i stova og helsa på kvarandre med følgjande ord: «Takk for godt laug og God Jol».
Alt måtte vere klart til klokka 17 - da byrja høgtida. Den gamle tradisjonen var å skyte jola inn. Det skulle truleg bidra til å halde vonde makter unna - ikkje minst oskoreia. Dei eldgamle flintbørsene small kraftig, og kunne gje det beste vernet mot attergangarane.
Bonden måla også tjaerekrossar på fjøs- og stalldører for å halde vonde makter unna.
Mange matskikkar
Når det gjeld serveringa, går spesielle rettar og matvarer igjen, men det var store variasjonar frå bygd til bygd. Nokre åt graut etter at spikkebandet kom opp, og kjøt eller fisk om kvelden - andre stader var det omvendt. I Vest-Telemark var koka aure og fiskesuppe retten mange stader - flatbrød og lefse blei andre godsaker der på jolekvelden. Øl var den vanlege drikken.
På slutten av 1800-talet kom jolegåvene. Øystein Kostveit, som døydde på 93-årsdagen sin i haust, fortel i boka «Attersyn» at jolegåvene var høgdepunktet i hans barndom i Rauland. I 1920- og 30-åra var det gjerne praktiske gåver som vottar og sokkar. Ein gong fekk han skeiser frå ei tante i byen.
– Dei låg eg med i senga heile jola, skriv han i boka.
Tru og overtru
Jola kunne også gje varsel om tidene som skulle kome - det trudde i alle fall folk. Ein skikk med jolevake heldt seg i Telemark til innpå 1900-talet. Landstad skriv at når alle andre hadde gått til sengs, gjorde jenta klar alle kleda ho skulle ha på seg til kyrkje neste dag. Så sette ho tre skåler på bordet - ei med øl, ei med mjølk og ei med vatn. Ho sat og glodde utover natta, og så fekk ho sjå kven som skulle bli hennar tilkomne. Drakk kjaerasten av ølskåla, skulle det bli velstand. Forsynte han seg med mjølk, ville det blei greitt. Drakk han derimot av vatnet, venta fattigdom - og det slo ikkje feil, ifølgje folkeminnesamlaren Landstad.
Ikkje besøk
Joledagen var heilag, og da var det besøksforbod. Andredag jol byrja det sosiale samvaeret. Fram til 1770 var også tredjedag heilag.
Ingen gjest som kom til gards, sjølv ikkje den fattigaste mann, måtte reise utan servering. Det ville vere som å bere ut jola, eller ta velsigninga bort frå huset. KJELDER:
M.B. Landstad: Høytidsskikker og hverdagstradisjon.
Telemark Bygdekvinnelag: Høgtider i året og livet. Tradisjonar i Telemark.
Fyrsteamanuensis Herleik Baklid, Høgskolen i SøraustNoreg, avdeling Bø.