Fortellinger som redder liv
24 timer i døgnet lytter vi i Kirkens SOS til fortellinger om livet, enten det er hverdag eller høytid. Skillet mellom offer og helt er ikke så tydelig som i julefilmene fra Hollywood, og slutten er aldri forutsigbar. I Kirkens SOS handler det oftest om å holde ut det skjøre, brutale og uforsonende livet.
Gang på gang er vi vitne til at det å sette ord på tanker, følelser og hendelser, som kjennes umulige å formidle, er starten på resten av livet. Det er ikke bare, bare å fortelle! «Jeg hadde ikke klart å si det til noen jeg, dersom jeg måtte bruke stemmen min. Men når jeg kan skrive, og du kan spørre - da går det litt etter litt.» Dette er tilbakemelding fra en innskriver.
Det er mange grunner til at det er vanskelig å fortelle, å sette ord på det vonde og vanskelige. Kanskje finner jeg ikke ordene jeg trenger eller kanskje er jeg redd for at ingen vil tro på det jeg sier? Og hva er vitsen med å fortelle hvis ingen uansett kan forstå min smerte?
Utfordringen til tross: Både forskningsmiljøer innen selvmordsforebygging og erfaringene Kirkens SOS har gjort gjennom over 40 år, i samtaler med mennesker i krise, viser at det er forebyggende å sette ord på tunge tanker. Det er derfor vi er her 24 timer i døgnet. Alltid. Men, hva kan man gjøre for å få en god samtale med en som baerer på noe som er så vanskelig å formidle?
Vi i Kirkens SOS erfarer at det å «late som» vi forstår enhver innringer og innskriver, er lite troverdig. Det kan rett og slett provosere personen i andre enden. Det blir som å late som at alle foreldre forstår sine tenåringsbarn, det er ikke sant. De voksne er vokst opp med andre referanser enn sine barn og forholder seg til verden på en annen måte. Noen ganger er det aller best å vaere aerlig og si det som det er: Jeg kan ikke vite hvordan det er å vaere deg, men jeg ser at du har det vanskelig.
Det er frivillige ildsjeler som tar imot alle som ringer eller skriver til Kirkens SOS. Samtalene er anonyme møter med mange forskjellige mennesker: Ei ung jente som går på videregående og sliter med spisevegring, en eldre mann som nylig ble enkemann, en ung mann som sliter med rus og har mistet jobben, en eldre kvinne som bor alene og strever med sosial angst. Utfordringene de forteller om er veldig ulike, men likevel ser vi ofte et mønster, et leit motiv som går igjen, gang på gang: En noen ganger lammende redsel for å ikke vaere bra nok og et intenst ønske om å bli sett og anerkjent som menneske.
Kanskje er det nettopp her vi kan finne nøkkelen til en god samtale? Ved å ta seg tid til og lytte til den andre, og vise at vi ser gjennom psykisk eller fysisk sykdom, arbeidsledighet, skilsmisse og andre utfordringer som livet byr på. Vi har alle en verdi som strekker seg ut over den sykdommen eller de livsutfordringene vi står midt oppi. Å føle at noen anerkjenner nettopp det, kan gi noen minutters pusterom fra en krevende hverdag. Det kan vaere den lille gnisten som tenner et skjørt håp og gir mot til å fortsette kampen her og nå.
Å vaere pårørende, venn, kollega til en person som er syk eller har det vanskelig på andre måter er en utfordring. Jeg tror de fleste av oss kan vaere usikre på hvordan vi skal møte den andre i en slik situasjon. Skal jeg spørre om det er noe jeg kan gjøre? Skal jeg invitere han på julebordet? Hva skal vi prate om under julemiddagen? Skal jeg invitere på julekaker eller ikke?
Da er det viktig å minne oss selv på at vi ikke trenger å forstå alt, men at det viktigste er å vaere til stede for den andre som medmenneske. At å lytte til og anerkjenne den andre som et likeverdig menneske, og ikke som en diagnose, kan vaere starten på resten av livet.
Med ønske om en fredelig høytid.