Røde Kors, Putin og Listhaug
En av fordelene med et liberalt demokrati som Norgeeratviharretttil å vaere uenig, og rett til å gi uttrykk for det for eksempel gjennom avisspaltene, som her.
Det fine er at undertegnede også har rett til å vaere uenig, for eksempel med Torstein Foss og hans inserat i Hallo Varden sist torsdag. Der går han i rette med meg og mitt innlegg i Varden-spalten «Meninger» i tirsdagsutgaven av avisa.
Foss skriver: «Thor Arild Bolstads innlegg baerer preg av bevisst feiltolkning av Robert Moods debattinnlegg i forrige uke.» Men presisjonsnivået i det Robert Mood skriver er såpass lite at det ikke er godt å vite hva det er Mood egentlig ønsker å formidle når han skriver. «At Erna Solberg inviterte en politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Vladimir Putin og Russland.»
Jeg er for øvrig langt fra alene om en eventuell feiltolkning av Moods budskap, og å kritisere han for det.
Så skriver Foss videre: «Som vanlig for en politiker (som Bolstad) som har råket opp for argumenter, så «tar han mannen i stedet for ballen.» Og nettopp den fella er det Torstein Foss går i, men så er ikke jeg en så sart person som Torstein Foss åpenbart tror Robert Mood er, så jeg tåler det fint.
«Det var altså retorikken til Sylvi Listhaug som Mood kritiserte og ikke personen.» skriver Foss. Men de to elementene er ikke mulig å skille. Det er et faktum at såkalt kontroversielle politikere oftest møtes med enorm overdrivelse og villedende misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer. Men hvis formålet er en mindre polariserende debatt, må de som tar til motmaele også tenke igjennom sin egen retorikk.
Det er kanskje også verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syntes var viktigst ved siste valg. Og det var og er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken. Og førende for den politikken er Sylvi Listhaug.
Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati i den grad det i det hele tatt er et demokrati. Landet har under Vladimir Putin, blitt et stadig mer autoritaert land, der ytringsfriheten er satt under kraftig press. Der det sivile samfunnet, altså samfunnet frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av, blir kneblet.
Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine naerområder. Dessuten er Putins Russland etter alle solemerker et land som blander seg inn i og påvirker andre lands demokratiske valg. Putin ser i praksis ut til å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut. Det burde uansett etter min oppfatning, vaere svaert spesielt for en tidligere norsk general å vaere mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra, enn han er for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt om innvandring.
Så er det også naer sagt tradisjon for «ledere» fra humanitaere organisasjoner å gå til frontalangrep på de personer fra Fremskrittspartiet, det partiet de fleste oppfatter som et parti som fører en streng, rettferdig og forutsigbar innvandringspolitikk.
Det er likevel ikke på noen måte overraskende at Robert Mood følger tradisjonen, som president for Røde Kors, en organisasjon som definerer seg selv som politisk nøytral.
Det er et faktum at såkalt kontroversielle politikere oftest møtes med enorm overdrivelse og villedende misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.