Her lages maten på gamlemåten
Det blir ikke ordentlig jul i Flåbygd før striesekkene med lutefisk er hentet opp fra elva.
▶ Tørrfisk fra Nord-Norge er ferdig med å henge når den kommer til Flåbygd. Her blir det to ukers opphold i en striesekk under brygga for å få det riktige resultatet til jul. Marit Granhaug vet hvordan det skal gjøres.
Vi nordmenn kan gjerne smile litt av islendingene som graver ned hai i sanden for å lage «kaestur hákarl». Råtten hai som skal skylles ned med brennevinet svartadaudir i festlig lag.
Uten sammenligning for øvrig har vi jo noen litt spesielle tradisjoner her hjemme også, selv om det i våre øyne er betydelig mindre utfordrende enn hai på smak. Tørrfisk som henges i striesekker under en Telemarks-brygge i fjorten dager for eksempel.
Slik har de alltid gjort det
Det høres kanskje omstendelig ut, men i Flåbygd har de laget lutefisken på denne måten i generasjoner.
Marit Granhaug husker godt at bestefaren og faren drev butikk i barndomshjemmet, der hun selv bor i dag. I dag er butikken blitt til finstue i det flotte huset, med vakker utsikt over elva Straumen som renner forbi på nedsiden.
Historien sitter fortsatt i veggene. Landhandler Erik Norheim het bestefaren. Han fikk levert store bunter med tørrfisk som ble skilt fra hverandre og videresolgt til gårdene i bygda. Senere var det faren, Thorstein Norheim, som tok over.
– Da kom naboene til butikken for å velge seg de beste stykkene til jul. Resten ble igjen til oss, og ofte viste det seg faktisk at det var de aller fineste fiskene, smiler hun lurt.
Framgangsmåten var den samme i hele bygda. Tørrfisken ble lagt i striesekker, som deretter ble hengt under en av trebryggene i Straumen. Der ble de hengende i fjorten dager, før den ble tatt opp og lagt til luting. Da fisken var ferdig ble den tilberedt og servert ved frokostbordet både på morgenen om julaften og videre gjennom høytiden. Helst med smeltet smør og lefsekling eller hjemmebakt grovbrød som tilbehør.
Hyggeligst på gamlemåten
Slik gjøres det fortsatt hjemme hos Marit. Hun har videreført tradisjonen, i likhet med flere av naboene i området. Hun fikk opplaering og oppskrift fra sine foreldre og besteforeldre.
– Det er jo litt flott synes jeg, at mange av oss fortsatt gjør dette på gamlemåten, selv om vi kan kjøpe den ferdig på butikken, sier hun, i det hun trekker den brune, søkkvåte sekken opp fra det iskalde vannet. Det lukter straks litt strammere på Norheimbrygga.
Barn og barnebarn har gitt henne streng beskjed om å ha med seg redningsvest, mobiltelefon og brodder om hun skal hente opp fisken på egen hånd, men med Vardens team på laget tar hun sjansen på å gå i «sivil».
Hønsenettingen rundt sekken brukes for å beskytte delikatessene fra Nord-Norge mot mink og andre sultne skapninger som kan tenke seg en liten smak på maten før jula setter inn.
– Nå er det en av naboene som tar opp felles bestilling på tørrfisk som han bestiller fra et sted i Nord-Norge. Så deler vi på fraktutgiftene. Det er ikke like mange sekker nå som før, i år så jeg vel fem, m end eter veldig hyggelig at det fortsatt er en del av oss som holder på med dette.
Luting i kjelleren
Deretter baeres fisken til huset og ned i kjelleren i en plastbakk, der selve lutingen foregår.
Marit skjaerer drevent fisken i stykker, blander riktig mengde kaustisk soda med vann etter å ha lest nøye fra en litt krøllete oppskrift, som tydeligvis har vaert i bruk før. Resten går naermest av seg selv, og etter litt i underkant av et døgn har vekten gått opp et sted mellom tre og fire ganger. Deretter vannes den ut igjen på nytt, men denne gangenpåland.
– Får den en helt spesiell Flåbygd-smak av dette?
–Det vet jeg vel ikkehelt, men det smaker i hvert fall godt. Det har vi jo god erfaring med.